Av Marius Øvrebø-Engemoen, daglig leder i GramArt

Denne kronikken ble først publisert i Ballade.

En ny midlertidig kompensasjonsordning for kulturlivet er ute på høring, med frist 9. april. Det er mange aspekter ved ordningen som GramArt vil ta tak i i sitt høringssvar, som at underleverandører (sic) kun kan få kompensert for inntil 50 prosent av sine tapte inntekter og at ordningen fortsatt har en lite hensiktsmessig tidsbegrensning. Kulturlivet vil lide under denne krisen mye lenger enn til 30. juni.

Men i første omgang vil vi belyse et stort, tilbakevendende problem. Nemlig det at artister, musikere og andre kunstnere fortsatt blir omtalt som underleverandører.

Denne misforståtte betegnelsen vitner om en manglende forståelse av hvem som faktisk er leverandøren i en kulturopplevelse. Jeg tror de fleste kan enes om at det ikke blir noen konserter uten artister. Det trengs selvfølgelig lyd, lys, scenografi, lokaler og øl også, men i sentrum av opplevelsen står de som nærmest har bodd i øvingslokalene sammen med instrumenter, amper og servietter med tekstideer. Det er artistene og musikerne publikum kommer for å se. Å kalle dem underleverandører er som å kalle Ringnes for underleverandør av innhold til glasset.

Ikke bare et språklig problem
Begrepet underleverandør er i seg selv problematisk. En underleverandør kan skiftes ut, erstattes til fordel for en annen (og oftest rimeligere) leverandør. Assosiasjonen går gjerne til anbudsrunder og priskrig, mens artister og band slåss med nebb og klør for å opprettholde anstendige honorarer og betingelser når de opptrer og gir ut plater.

Dermed blir ikke bruken av ordet bare et rent semantisk problem. Det gir også en oppfatning, bevisst eller ubevisst, om viktigheten av leveransen. Hvordan vil en byråkrat tenke når ordene arrangør og underleverandør blir stilt opp mot hverandre? Hvilken er viktigst?

Støtteordningene til kulturlivet har blitt kritisert av enkelte – det er snakk om både sugerør og utbyttefest. Vi er enige i at ordningene burde vært utformet annerledes for å hjelpe norsk kulturliv på en bedre måte og tror en del av problemet er en manglende forståelse av hvordan bransjen fungerer. Pengestrømmene er mange og komplekse (hvordan passer for eksempel salg av merchandise og meet and greets inn i støtteordningene?). Men én ting er ganske lettforståelig: Utspringet til pengene er artistene.

Vi tror ikke at denne distinksjonen er gjort i vond vilje, men uten artistene vil verken arrangørene, underleverandørene eller noen av de andre som leverer varer og tjenester i forbindelse med konserter og festivaler ha noe å gjøre. Vi mener derfor at det er på høy tid at artisten blir anerkjent som hovedrolleinnehaver i ethvert musikkarrangement.