Marit Larsen og Thea Glenton Raknes har begge hatt stor suksess og lange karrierer. GramArt inviterte de to til by:Larm 2023 for en samtale om artistlivet, turnéer, hverdagen, hvilke utfordringer de har møtt og hva de skulle ønske de hadde visst tidligere i karrieren.

Marit Larsen er artist, låtskriver, produsent og forfatter. Hun har 25 års fartstid i musikkbransjen, med syv utgivelser bak seg (fem soloplater og to som den ene halvdelen av popgruppa M2M) og ny utgivelse rett rundt hjørnet. Sommeren 2023 reiste hun landet rundt på festivalturné. Hun er styremedlem i GramArt.


Hør på Spotify | Apple Podcasts

 

Thea Glenton Raknes hatt stor suksess som Thea & The Wild. Hun har turnert landet rundt på klubber og festivaler, fått varme anbefalinger fra Rolling Stone Magazine, NME og American og songwriter og hun har dessuten vært fast trommeslager for Frøkedal.

Musikken i podcasten er laget av Marius Circus, som også er advokat og daglig leder i GramArt, da bedre kjent som Marius Øvrebø-Engemoen.

Foto: Marit Larsen – Ingrid Pop. Thea Glenton Raknes – Magdalena Malinowska.

Transkripsjon av samtalen

Denne transkriberingen er gjort med VGs verktøy JOJO. Den er nok langt fra 100%, men for deg som vil søke opp noe fra samtalen, bør den duge.

Marit:–  Ja, for nå er det vi som er de voksne.
Thea:–  Ja, det er veldig funny, for jeg var fan av deg da jeg var liten. Så det er veldig rart at vi sitter her nå sammen, at vi har blitt like gamle. Det er veldig mindfuck, men du hadde jo en tjuvstart. Du begynte da du var sånn 10, eller hva?
–  Litt for tidlig.
–  Veldig stas. Men hva synes du om å få den oppgaven her?
–  Det er veldig fint å få den oppgaven, men jeg vet også veldig godt hvordan det er å være på bransjefestival som person som ikke skal spille. Så det er veldig fint at dere har prioritert dette nå i 45 minutter av deres veldig hektiske plan, og vi skal prøve å bruke den tiden kjempegodt. Det skal sies at da vi hadde vår lille, det skulle være en sånn bitteliten brief på Teams for noen dager siden, så snakket vi sammen i over to timer. Vi skulle prøve å oppsummere dette i en slags pitchbasert, veldig kortfattet versjon i et delt Google- dokument, og det er nå på tre sider. Så vi skal prøve å holde oss til planen her, men det er veldig fint å få komme tilbake.
–  Vi fant ut at jeg var litt smånervøs, fordi jeg følte med på det siden du var 10, ja, før jeg ble født. Så viste det at vi hadde så mye tilfelles, og så er det ofte sånn når man snakker med andre artister, for nå er vi her som artister, at man skjønner at man har så jævlig mye tilfelles, og så er det så deilig å ikke sitte alene om det. Så det var veldig mye å ta tak i.
–  Ja, for så mye av den tiden vi bruker på våre respektive arbeidsplasser, nå begynner jeg med «vi» allerede, man føler man sitter på sin egen lille planet, og at både utfordringene og alle triumfer, let’s face it, føles litt sånn ensomme, og det er rart å feire noe når man er en person i sitt eget AS, litt sånn på grensen for hva som er innenfor. Men man blir minnet om hvor viktig det er å ha disse samtalene, fordi også våre karriere har vært kjempeforskjellige, men det er så mange ting som går igjen.
–  Ja, og en av de tingene vi først hoppet inn i, var at kan vi ikke snakke om hvor rart det er å faktisk være arbeidsgiver for venner dine? For det er en stor del av det vi driver med, du organiserer jo alt du driver med, hvertfall hvis du er soloartist, så må du orge alle konserter, så kan du faktisk lønne disse menneskene som er gode venner av deg, som du blir kjempeglad i, for det er så intimt.
–  Unngåelig, helt unngåelig.  
–  Og lage musikk med folk, som du spiste med hennes i går, som bare, herregud, hvorfor blir man alltid sånn forelsket i produsenten sin? Det er så ungåelig å sitte i et rom med noen, og jobbe med noen som er så intimt, og så blir det bare sånn, herregud, og alt det der rare med at du har de gode vennene dine, og bare, ja, har fått en ny spillejobb, men så ligger de jo liksom alltid baki deg, bare sånn, hva blir lønnen da egentlig? Så tenker jeg, snakker bandene om hva de fikk i lønnen på sist gig, eller sånn, er de happy?
–  Det er en merkelig rolleblanding, og jeg har til og med prøvd sånn, for i løpet av min rare reise da, så har jeg jo innmellom hatt noen avbrekk, fordi når man er sin egen sjef, så kan man også bare velge når det er pause.
–  Og når man tjener ganske godt på musikk.
–  Ja, ikke sant? Takk til det. Nei, men, noe med at da har jeg også innimellom sånn, byttet ut hele banden, så jeg tenkte sånn, denne gangen skal jeg ikke bli glad i noen. Bare, lykke til med det. Så har man en øving, eller en stillehelg, og så er det liksom nye bestevenner i livet. Og jeg tenker jo at det vennskapet også er, det er en forutsetning for at det skal bli bra da, når man jobber med noe kreativt. Det er da det blir dypte, det er da man får en interessant progresjon, det er da man kjenner også at sånn, folk faktisk velger å være der, fordi de er investert i musikk, det betyr jo på et dypere plan enn at de bare er på jobb. For det er også verdens verste følelse, når du merker at noen kommer og bare skal legge inn den minste nødvendige tida, og så sender faktura på flytog hjem. Det blir litt som å gå på en restaurantdate, og så bare har du en fantastisk måltid, og de samtalene, og så etterpå er det litt sånn, men du, jeg bestilte vel egentlig bare ett glass vin, og så spiste jeg vel ikke egentlig du, jeg spiste kanskje ikke for rett, men det gjorde du, det er så kleint å gjøre det med penger. Vi var enige om at det var du som skulle betale for dette. Og det er jo sånn, jeg har brent meg på mange ganger, man må jo bare snakke om det først, men det er så utrolig usexy til å snakke om penger. Før man bestiller mat, liksom. Ja, hvertfall for et sted og gang. Men det er også, dette har jo flere lag, fordi jeg synes jo også, fra å være, nå begynte jo jeg, min første platekontrakt, da var jeg 13, så jeg var et barn, og hadde ingen regninger, som jeg hadde sett noe til enda. De eksisterte selvfølgelig, men den følelsen av å etter hvert gå fra et sted, hvor du har, de som er i bandene dine, de var kanskje venner først, og så ble de i band, og så etter hvert som årene går, så blir vi jo voksne, så har alle ordentlig, folk har lån, folk har barn. Ordentlig jobb i hverdagen. Ja, nei, men i hvert fall ordentlig ansvar da. Så synes jeg det har vært, jeg kan jo by på det også, at jeg synes det er kult, at folk som spiller for meg, kan gå til banken, og så er det lettere å få lån, og de får kjøpt seg en leilighet. At de betaler for barnehageplassen sin, med penger som de tjener, når de spiller med meg, fordi de har lyst, men også fordi det er en ordentlig arbeidsplass. Det synes jeg jo er gift. Det er kjempekult å skremme det. Ja, jeg skremmer det, fordi du også da, den dagen du oppdager, at du begynner å kjenne, at den musikalske kjemien ikke stemmer lenger, eller du kjenner sånn, nå har den personen for mange prosjekter, nå blir det umulig å prioritere, hva gjør jeg hvis jeg, som er på en måte, kanskje i noen tilfeller, penge i maskinen, skal si at noe, ting må bli annerledes, så skjønner du at det har store, store konsekvenser. Ja, og det blir veldig mye følelser, og usikkerhet hele veien, i tillegg til alle de følelsene man jo har, som er grunnen til at man lager musikk, som man hele tiden går og lurer på. Jeg tenker i hvert fall veldig mye på det, hvordan har bandene det nå, og når du kommer på et nytt spillested, så er det ikke alltid, altså jeg vet ikke hvordan du har det, men det er ikke alltid forholdene er sånn toppet i rettelagt, for en herlig get in med lydsjekk og konsert og sånn. Og da føler jeg seg syk på det presset, fordi det er jo jeg som faktisk, nå drifter den arbeidsplassen, og kommer til, jeg skal ikke nevne akkurat hvor, men jeg skulle det var en turné, vi hadde vært på sånn lang runde med bandene, og det var sånn helt grei hyre, men det var sånn, nå skal vi spille den siste konserten på tur, vi har blitt kjempe gode venner, og jeg hadde håpet at nå skal vi bare få en skikkelig hyggelig avslutning, på Sørlandet en sted, og jeg hadde lest på nett at det er en sånn ildsjel som jobber på det lille stedet, det er en litt sånn brun pøb, men det er en ildsjel der, og typisk at vaffen i hjernen går varmt, og jeg bare klarte å snakke for snakke med litt, det har jeg lært senere, jeg må bare senke forventningene maks til bandene, på vei i bilen, jeg bare sånn, jeg aner ikke hva vi kommer til her nå dere, også er det kanskje et topp, men da var jeg sånn, men i kveld dere blir det, vi hadde kanskje kommet fra Trondheim, og skulle til Mandag, og det var en kjempe lang reise dag, men nå blir det, i en litt sliten bil, nå blir det vafler, og det tror jeg blir veldig hyggelig i kveld, og så kom vi fram, og det var da en sånn bransjefestival, rett borti Høgge, i en litt større by, så han, ildskjelen var jo der, og det var alle de andre også, så det var jo ingen mennesker som møtte oss, og det var ikke noe vafeljern som gikk varmt, det var en sånn fryser bak barn, hvor man kunne se at det lå sånne toast, gjennomsiktig som plast, som du kunne toaste hvis du fant et toastjern,
–  Du fant et toastjern?
–  Alt var bra, det var ikke noe livskjekk,
–  Detaljer, detaljer.
–  Ja, og jeg ble mer og mer svett, og alle var slite, og sånn, nei, de ville aldri spille med meg igjen, og så endte det med at vi måtte bare rigge alt selv, ha den føkings konserten, for noen får opp i å bli kymret, der er det mange veldig alkoholiserte mennesker, og så hadde vi jo glemt å sjekke inn på hotellet, så da var det sånn, å nei, her dukker ikke jeg sjekker inn, det er stengt, og så var klokka jo ti, og vi måtte gå på nach, og finne faktisk en lokal fyllik, så vi kunne sove oss. Og da har jeg liksom med meg toppmusikere, som jeg klarte å lure med meg på prosjektet, og da allerede var voksne med barn, og så tenkte jeg sånn, at dette er på kanten av hva de egentlig kan akseptere, og hvor han ene måtte ligge på gulvet, og man kunne velge å ha madrassen over seg, for det var ikke noe dyrende, og det andre så vi en stol, med han der som bodde der, som danset naken rundt, og det var så mye rart som skjedde, og så glemmer jeg meg, på en måte bare, åh. De spiller faktisk noen av dem med meg fortsatt, men man bærer mye ansvar.
–  De er i kjærlighet, når man har de synsdårene. Men vi snakket jo litt om også, hvordan det er, apropos, som inkasserer vennetjenester, hvor man begynner, man vender først, eller hvordan blir det, det å spille på byene, eller jeg har spilt South by Southwest, og Midem, altså liknende bransjefestivaler i andre land, og særlig da, er det jo åpenbart, at artisten tar regninger, og det vet jo alle allerede, og alle har kanskje gått med på en eller annen deal, fordi hvis man skal betale en musiker for fem arbeidsdager, for eksempel, hvis det er lang reise og sånn, så er det sånn, det er så utrolig, man har så mye å tape på at det ikke går bra. Og så er det sånn, for eksempel, bare å annonsere at man skal spille South by Southwest, er jo en kjempe opptur i en artistskarriere, ikke sant? Det er sånn «very fun».
– Også for meg, for jeg har aldri spilt der.
– Akkurat, jeg har spilt det flere ganger. Det er veldig rart at ikke du har spilt det.
– Men da må opplevelsen være god da.
– Ja, og det er den ikke. Det er jo det jeg føler jeg må by på her nå, fordi det koster utrolig mye for flybilletter. Folk har kanskje gått med på å spille for ganske lav hyres, og man tenker sånn, ja, men vi skal spille, og vi spiller i USA, og det kommer til å være fett, og tenk på de bildene og historien etterpå, og sånn. Og så er jo regelen mer enn unntaket, at så kommer du dit, og så er scenen på størrelse med dette, og så er det en åpen dør med en trapp ned i kjelleren, og der spiller det et metalband, samtidig som Marit skal spille. Akkurat samtidig, så ingen hører hva du spiller, eller alle snakker kjempehøyt. Det er jo tross alt en «networking festival», ikke sant? Ingen av dere er jo sånn som skravler på konsert, men andre gjør jo det. Eller at man bare helt tilfeldig er bokket samtidig som en eller annen kjempehajp som spiller på scenen ved siden av. Så kommer det liksom fire mennesker. Har du spilt på Bühler? Ja, det har du jo. Jeg har spilt Bühler. Jeg spilte Bühler da Bühler var i Stavanger, og det var også sånn klassisk… Åh, herregud, jeg har for mange historier. Men jeg hadde gledet meg utrolig mye til det. Jeg spilte med et band som var om mulig enda mer nervøse enn jeg var. Vi var ikke noe særlig bra. Vi prøvde veldig hardt. Var det her? Når du skulle gå solo? Ja, det var 2004, kan det stemme. Herregud, jeg har hatt det for så lenge. Og selv da var det jo da, som det alltid handler om på disse rare bransjefestivalene, er man prisgitt at det finnes ett eneste menneske i salen som føler noe, eller blir ambisjøs, eller får lyst til å heve stemmen på dine vegne. Og jeg hadde allerede vært i prat med Emy da, men Jarle var vel der, Per Eirik Johansen var der, og de fikk se publikums reaksjon på min musikk. Jeg skjønner ikke at den var god, for jeg var ikke særlig god akkurat da, faktisk. Men jeg tenker på det, at det er litt viktig også, nå er det vel ikke noen av dere akkurat artister som skal spille her på festivalen. Men det er viktig å huske på det, at sånn som på mine føler jeg, litt sånn feilslåtte showcase i utlandet, så har det også inni mellom vært en person jeg har følt at ingen har hørt etter. På South by Southwest var det en helt nydelig, klingeern tysk mann fra et veldig stort plattøyelskap som bare bestemte seg for at jeg skulle få en hit i Tyskland. Og Tyskland, Østerrike og Schweiz ble jo et kjempestort marked for meg på grunn av denne helt rå fyren som så den showcaseen, og bare sa «Dette var en fæl showcase, men de låtene er dritbra». Har du de innspilt versjonene? Det er jo det alle drømmer om, når du spiller på en sånn showcasefestival. Den ene personen. Den ene personen i publikum. Og det var derfor også man reise land og strand til ikke noe penger, og spille på showcase. Det er en mulighet. Men det er jo å kjøpe et veldig dyrt flakslådd. Et veldig dyrt flakslådd. Og der tenker jeg at det er stor forskjell for oss, for du har jo hatt den solskinnshistorien, og du har hatt det der gjennombruddet. Men jeg har bare aldri gitt meg.

– Men du har alltid vært råkstjerne.

– Ja, ja, selvfølgelig.

– Du trengte ikke noe gjennombrudd.

– Trengte ikke det, nei, nei. Men det vi har fant ut, er at vi har også mye tilfelles på andre måter. For jeg har begge. Jeg tenkte sånn, har du, jeg spurte sånn, har du, føler du mye sterkere, når du har den der kreative prosessen, og sånn blir du skikkelig deppet, og har det helt sånn krise, og jeg er av, når du på en måte, jeg føler det ser ut som en sånn rar u, den der kreative prosessen. At du begynner, oi, jeg fant jo en graf på nettet, for dater det. For nå er jeg inne i den dalen, hvor jeg har startet å jobbe med dem, og det var så spennende, og det her kommer til å bli dritbra, og så bare går det dårligere og dårligere, og så tviler du på alt, og så kommer det forhåpentlig opp igjen, på toppen, og så kommer skiva ut, og så ser vi hvordan det går. Da var jeg sånn, føler du det sånn du også, selv om du har hatt på en måte, ja. Å, altså, jeg har jo også lagret dette bildet i 70 000 forskjellige vakre grafiske varianter på Instagram, som er sånn, hver gang det dukker opp en ny sånn i sirkel, eller hva det er, med sånn der, får en idé, så bare, åh, dette er jo helt fantastisk, og dette er helt ok, kanskje jeg kan klare å redde det, ikke, dette er dritt, jeg burde ikke skrive mer, dette er forferdelig, kanskje det var noe jeg liker vel, så bare, ok, 80 prosent, vi gir oss det, jeg skriver en ny låt. Så du også har det bildet, sånn noe sånn, sutteklut, ja, men det bare er en, dette går bra, det har vært der før. Og ofte, oftest, blir jo ikke låtene bra, det er jo derfor dette er en heltidsjobb også, vi søver så mye ræl man skal skrive, for å liksom, og det er derfor vi kjenner forskjell, er det ikke det? Jo, jeg tror du er enig, ass. Ja, men man kjenner forskjell når noe er bra, og da handler det som oftest om å ikke ødelegge det, og da er jeg også sånn, jeg kjenner i bare, vi har så mye å snakke om, vi prøver å rekke alle poengene våre, men også sånn, om det ene mennesket man finner som er i sitt hjørne, nå er jo mitt menneske her, mine, det er jo tross alt flere i Little Big Sister, men Silje Larsen Borgan, mitt menneske som sånn, vi fant hverandre ikke på festival, eller på bylarm, vi fant hverandre fordi hun jobbet i plasselskapet jeg var signert med, og nå er hun jo bona fide superstar manager, som alle her vet, men nettopp når man er i den, i det hjulet, det er kontinuerlig, hvor du sånn, vurderer å legge på røret, på en måte kreativt, i løpet av nesten hver skrivearbeidsdag, så er det så utrolig bra å ha noen i ditt hjørne, som maser på den gode måten, altså den konstruktive, enten det er en venn som man sender ting til, eller bare, og Silje er sånn som, hun har den beste typen innsjekk, fordi jeg blir stressa hver gang jeg ser jeg har fått en ny melding en gang, for jeg vet ikke om det handler om noe vi har planlagt, som hun skal følge opp, eller om hun lurer på meg skriver. Jeg får hjertebank, men jeg vet at hun bryr seg på ordentlig, og det er sånn, jeg tror det, vi skal jobbe sammen resten av livet, så, vi skal det Sille. Og jeg tror at sånn, når jeg blir sånn ordentlig, ordentlig gammel, jeg blir akkurat 40, når jeg blir ordentlig gammel, så tror jeg at jeg kommer til å kjenne at det å bare ha en sånn person, i mitt liv, også har, forhåpentligvis føler jeg at jeg tredobler antallet låter som jeg har skrevet til nå da.
–  Og så tenker jeg at det er en ufaling, å ha noen som pusher deg. Det er jo en bransjefestival, så det er dere som kommer til å være de viktige menneskene, som er en sånn gentle, litt kikk, eller spark bak da, lager du noe nytt, holder på med noe mer, i tillit til venner og sånt, men det er en som har økonomisk interesse, det er bra.
–  Jeg tenker det er bra, men man ser og merker forskjell så fort, hvis det er folk som bryr seg bare fordi du er en av de som betaler regningene, eller om folk bryr seg på ekte. Og Silje har jo begge deler 100% inne.
–  Da er du veldig heldig som har funnet det.
–  Jeg er så heldig, og dere som sitter her, er heldige fordi dere kanskje har muligheten til å være Silje, i andre artisters liv. Så det er en oppfordring til å ta det forholdet skikkelig på alvor, for det er dype ordentlige vennskap, som man ikke skal kødde med, men det kan også gjøre at du har noen som bare bryr seg litt ekstra, og som snakker din sak.
–  Men som ikke prøver å molde deg inn i noe, for det snakker vi også om, for det er jo veldig koselig at du har Silje, og noen gang en solskinnshistorie.
–  Jeg blir veldig usynlig på alt du forteller. Jeg har vært borte i mye rart, og blant annet fått høre i mixestadie av en plate fra et label, eller noen i et label: Kan ikke du høre litt på den playlisten her, med topp indie favourites akkurat nå?
–  I mixestadie?
–  I mixestadie, for det er en slags desperasjon, etter å bare, «men jeg er ikke en sjampoflaske, du kan ikke selge meg som sjampo», tenker jeg. Det har jeg fått kritikk for, at jeg aldri kan passe helt inn i en sånn boks, fordi alle i bransjen vil ha, «du må ha et tydelig produkt å selge», sa de igjen og igjen.
–  Men du er jo ditt eget brand.
–  Ja, men jeg skjønner at det er vanskelig å sku presentere noe sånt, for du skal jo ha disse knaggene, og det passer så dårlig inn ofte med at man er som et menneske, man er jo så mye på en gang, man vil så mye forskjellig. Så tenker jeg at det er viktig for alle i bransjen, hvis du får klo av en eller annen sånn artist, som driver og skaper noe, fra sitt inre følelsesliv, så er det bare, ikke tenk at det er en sjampoflaske, som skal enten være den billige på hylla, eller den dyre på hylla, eller den rosa, eller den grønne, eller jeg vet ikke. Det er mye sånn bransje, det er så sårbart også, den prosessen du er på, det er sårbare, og du jobber med en, musikerne dine og venner dine, vi er i hvert fall på samme side, mens bransjesiden, det er så viktig at de ikke kommer inn og begynner å forstyrre den prosessen, tenker jeg. Ja, det er kjempeviktig, men det er også veldig viktig, at når man da i ny og ned, gjennom en sånn lang karriere, blir det en sjampoflaske som alle vil ha. Så er det sånn, ja da har jeg vært det en gang, jeg kommer ikke til å lage den sjampoen en gang til, på en måte. Jeg kommer ikke til å… For der forsikrer du ganske mye sånn, «Å, Marit, kan ikke du lage flere av Under the Surface?» «Jeg kan ikke lage den låten et par ganger til!» Men det var også sånn, og man skal aldri være leise for at man har fått suksess, eller vinn i seilen eller noen ting, men det å ha sånne ordentlig kommersielle oppturer innem mellom, jeg har hatt sånn, ikke for å kjøre skrytefestival, men på den første platen min, var det jo fire singler som satte standarden for hvordan plateselskapet, og særlig da fordi musikkpressen fortsatt skrev musikk, holdt meg til en standard hvor jeg skulle levere på det hver gang, mens jeg opplevde det at jeg hadde kommersiell suksess som rett og slett flaks, for at jeg traff i tida. Fordi jeg har gjort det samme, jeg gjør det jeg gjør. Jeg kobler meg ikke på for å, vi hører jo ikke på Spotify playlistet for å se om vi kan passe inn. Det er sikkert derfor du har klart det, og du har holdt deg i tro mot den du er hele veien. For meg har det ikke vært det. Og det er jo sykt vanskelig, fordi det er så, særlig nå, man prøver å finne det nye store, og jeg ser at det er veldig mange unge som har fått med meg, «Å, her er det en ung bobler, jeg ser en sånn showcasekonsert», og bare «Wow, det her kommer til å bli rått». Så går det noen måneder eller et halvt år, og så får jeg kanskje noen informasjon om at et eller annet management i en eller annen by, har fått tak i denne artisten også, og kjørt i en sånn enkvær nå, og så bare «Nei, nei!». Så det føler jeg er en kampsak for meg. Du snakket om det, å se de lange linjene, og ikke prøve å la seg blende av alt som foregår, som er så kul akkurat nå, sammenligne seg med alle de andre, og heller prøve å følge, det er vanskelig da. Stole på prosessen. Ja, men det er vanskelig også, fordi folk har sykt mye å høre på. Både av katalogen vi allerede har bidratt med, i deres «The Soundtrack of Their Lives», så de kan høre på det de har allerede, men også fordi det kommer ut så enormt mye musikk, så ingen sitter jo og, eller jo, det er jo en liten gjeng da, og det skal vi tilbake til hvis vi rekker, men som holder energien oppe, og som maser om nye ting, også blant de som er i publikum, som gleder seg til nytt, og at det også er skikkelig viktig for å holde liv i det bålet, når man tviler på alt, annen hver dag. Da vi har vært innom litt av det med våre bylarmhistorier, «En solskinn» har jeg ikke, jeg glemte å fortelle min, men den kan vi godt la ligge. (Skatter) Men også fant vi ut at en veldig stor del av det å være artist for oss to, og sikkert mange andre, er at vi også plutselig har fått barn, og at det er en sånn ting som snakkes veldig lite om. Jeg har jo hatt en egen podcast, vi har snakket om med andre som var mamma, fordi jeg tenkte sånn, herregud, hvordan skal jeg være med meg nå, ikke sant? Og det her er jo bare kleint for den som prater om det, for det er veldig ukult å snakke med mamma, og jeg følte at det var vanskelig, altså vi bare snakker med mange andre som dreier med det samme, for å få noen venner, som du sier. Man prøver å finne noen venner. Man kan være litt ensom som soloartist og sånn. Men hvorfor hører vi ikke de historiene? Fordi, hvor blir kvinner av? Hvor blir artistene, som også er kvinner av, når de får barn? Jeg skulle ikke du ha det da! Ja, ikke sant? Men dette er, dette er ikke, dette er unntaket. Og dette er også, nå skal jeg ikke kjøre politisk rant, men alle i dette rommet her, jeg håper at dere tenker dere om to ganger, før dere ikke ringer og maser på den artisten, som har fått barn, og kanskje er kjempeklar for å komme tilbake. I sin, det er så viktig. Jeg hadde, og vi, altså hadde jo utrolig, vi hadde skikkelig lyst til å få barn, og jeg gikk vel inn for det. Så dette var ikke noe som skjedde med oss, men likevel det å, det å bli tatt som en selvfølge igjen etterpå, er ikke alltid, det går ikke helt av seg selv. Men det er kjempeviktig, det kan ikke være sånn at, hvis du er et skapende menneske, som også bidrar til flere mennesker i samfunnet, så skal du ikke, du skal ikke ha en stemme lenger etterpå. Det er helt. Det var en person jeg jobbet med som bare, bare på en veldig vennlig måte, bare antok at det blir noe spilling på deg på noen år. Du kjørte jo din motsatt strategi.

– Ja, det gjorde jeg. Jeg spilte releasekonsert da jeg var åtte måneder gravid, og så hadde jeg pauset på noen måneder til, babyen var sånn tre og et halv, tre og et halv måned. Det er helt sjukt faktisk. I rett prospekt så hørte det sjukt ut, ja. Men det var helt naturlig da da. Fantastisk. Og det var jo i Norge på samme festivaler, og vi er jo ganske godt stilt i Norge på samme festivaler. Det er sånn hyggelig, godt backstage, god mat, og vi kjørte vår egen familiebil, så hadde bandet sin egen bil, så vi skulle slippe å høre på den skrikingen, og se på den ammingen. Men det gikk kjempefint da. Jeg kastet meg bare ut av det med vilje, for jeg hadde lyst til å fortsette, for jeg ville jo ikke miste meg selv, og det jeg driver med selv om jeg fikk barn. Men det er jo veldig individuelt hva man har lyst til å… Og når man er klar igjen. Ja, og man har folk som kan bli med, så mamma var jo med på hele turnéen da. Så det gikk kjempegreit. Men det var også noen ganger jeg tenkte sånn, «Jeg ønsker jeg skulle bli med.» Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ta på en liten turné, og spille nye låter. Og så fant jeg ut at han, Greni Øystein, Greni skulle på en Norges turné. Greni Øystein. Greni Øystein. Han kalte seg bare Greni på den turnéen. Skulle på en Norges turné, og så var jeg sånn, «Hei, kan ikke jeg bli med der for turnéet, og være med oppe?» Og så sa han, «Jo, jo, men da må du steppe inn i bandet mitt også, fordi han som spiller i Keys, han skal på noen Tysklands turné.» Jeg bare, «Ja, det går bra!» Og da var jeg jo gravid da. Og jeg hadde ikke tenkt på det at man blir kvalm og sånt etter hvert. Og så fant jeg ut at han jeg skulle steppe inn for, det var Jørgen Munkeby. Vet dere hvem han er? Fytt naturlig. Og jeg tenkte, «Jeg kan ikke spille saks og sånt, men jeg kan godt øve seg.» Så jeg husker jeg hadde en avtale med han, og man lærte alt det han kunne. Han skulle ha skolert på noen måter, så han kunne ikke sende noen noter til meg. Så jeg var sånn, «Jeg må komme dit du er, og så må jeg se det du gjør, og så må jeg bare pugge det, og filme det, og så kan jeg pugge det.» Og så husker jeg at jeg dro dit til det øvingslokalet, og satt og ventet, var litt tidlig ute, for sånn er jeg. Og så hørte jeg noen sånn sinnssyke lyder i øvingslommet, for han har sånne rå vokaloppvarmingsteknikker. Så bare sånn varmer han opp, og gjør sånn. Det er noen sånne teknikk som heter noe tysk eller noe. Så husker jeg bare tenkte, «Åh, skytt, jeg er kjempetrøtt og kvalm.» Så måtte jeg stabbe meg ned en trapp ned i kjelleren, og der var det sånn svært pappeske, som jeg tror det hadde kommet noe anlegg i, eller noe, jeg vet ikke. Så husker jeg bare tullet meg sammen i den pappesken.
–  Var det plass til deg i den?
–  Ja, jeg sov en halvtime i den pappesken der, og tenkte sånn, «Dette er rart.» Jeg har en baby i magen. Kanskje det er litt krampete dette? Men det gikk jo greit, da. Men det er litt sånn noe man bare, «Ja, det kan jeg vel.» Og ikke bare anta at kvinner som føder er syke. For det er jo, man er nødvendigvis. Men man kan jo være det også, så klart.
–  Absolutt. Men dette er jo kjernen i all feminisme. Det handler jo om å få velge. Så bare ikke avskriv folk som får barn. For da blir musikklivet i Norge og i verden utrolig mye kjedelig.
–  Og ikke være redd for å få det heller. Hvis man har likt det og kan det, så bare kjør på.
–  Men det som er komisk er at det er akkurat kommet fra at det er en ny logistikk og en ny jern som må iverksettes. Jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å spille første gang de tilgjort kulturelt innslag på Slott 1 etter pandemien. Det var bare selvfølgelig, det går så bra.
–  Spille jobb!
–  Spille jobb igjen! Så stas! Og så var jeg sånn, «Å shit, men hvem skal hente barnehaken?» Så det var sånn, det er jo, og noen må jo legge det barnet. Reklame for din podcast da, men jeg har gjort masse research på Thea før vi skulle møtes her også. Og sånn som Jonas Alaska-episoden er jo nesten den kuleste.
–  Du trenger ikke frem den ene karen som var med der.
–  Ja, men jeg gjør meg også et poeng av det da. Fordi de spiller jo begge i bandet, hvordan de løste det.
–  Fantastisk podcast.
–  Fantastisk podcast. Og den hadde to forskjellige navn. Baby Monitor ble det, ja. Veldig bra, hvis noen har lyst til å fortsette å like aktuel.
–  Men…
–  Det blir jo sånn noe slags feministprosjekt da, snakket vi om litt.
–  Ja, absolutt.
–  Både det at nå er jo vi, ja, jeg skal ikke snakke om det, men nå ble det veldig sånn kjønnsdelt her. Men at man bare som artist når ut til hverandre og kobler seg på hverandre. At vi ikke sitter alene på hver vår tue. Og det er jo sånn, jeg vet ikke om kanskje alle andre gjør det, er det bare vi som sitter alene? Og så har vi vært trengt på det. Er det noen artister her, andre?
–  Ja, absolutt.
–  Føler dere dere ensomme noen ganger?
–  Ja…
–  Åh, vi kan sette på å ta en klem. Men det er jo bare fint, også det med de som har kanskje barn da, at det er ikke noe kleint å snakke om det. Nå har vi brutt barrieren. Kanskje det var kleint.
–  Nå er vi her.
–  Det går bra, vi byr på det.
–  Ja, og så bare at man har et nettverke og snakker om det. Det er jo ting som er vanskelig for artister som har barn, for eksempel at de har ferier og sånt, barnmangen, skolen,
–  Festivalsesong.
–  Stenger i høyse sang. Det er noe man må grave meg til å jobbe med. Herregud, vi har snakket dritfort.
–  Vi er så gode.
–  Har vi ikke noe mer igjen? Jo, jo, herlighet. Men vi hadde jo en liten sånn… Det var litt forskjellige forslag til innfallsvinklet på denne praten. Om det skulle være ti ting vi skulle ønske vi hadde visst før vi ble artister. Jeg kan ikke påvirke meg at jeg hadde så mange tanker om hvordan det var å være artist før jeg var 13. Det tror jeg ikke jeg tenkte så mye på. Men vi hadde jo en liten liste her likevel. Ja, det hadde vi. Nå snakker vi både bransje og artister, så tenker jeg at det er fint for alle å ta med seg. Fordi dere er på begge sider, og der vet dere hvordan vi har det. Men en ting vi snakket om var at man ikke skal blande seg inn for tidlig i den kunstvriksprosessen. Det er veldig viktig. Når du får klørne i noe nytt og ondt og lovende, så prøv å bare la det skje. Ikke pushe for mye mot hitlister eller denne nye spotifylista som alle lytter på. Og så snakker vi om hvor viktig det er å anerkjenne alle de der sterke følelsene som de som lager kunst har, på godt og vondt. At de veldig fort kan virpe seg av pinnen og føle seg helt ravve og udugelige. Selv om man er Marit Larsen, til og med. Og så det der med å feire alle seire, om de så er små eller store. For jeg har opplevd det opp igjennom at jeg har fått en epost fra en eller annen blogg et eller annet sted, og bare «Åh, så hyggelig!», på et tidspunkt. For jeg trengte en liten boost på at «Jo, men du driver jo med noe som noen bryr seg om». Og vært sånn «Åh, glad for det!». Og så har du kanskje en eller annen i apparatet ditt som er sånn «Ja, kult det, men…» Hørte du hva som skjedde med Sigrid akkurat? Ja, hørte du hva som skjedde med Sigrid. En gang jeg var litt sånn der, vi skulle ta en promorunde på en ny plate, så var jeg sånn «Ja, skal vi gjøre sånn som siste, at vi snakker med… Ja, for du tar jo de der avisene, er det ikke noe sånn damebladet vi kan… Ja, men du vet, de er mest giret på sånn Sigrid og Dagny og sånn, de nå. Ja, ok. Og det er sånn sykt sykt, sånn følelse av å få, bare «Åh ja, ja, for det… Ja, sånn ufølelse av ting, sånn bransje og… Men altså, ja, ja, det er unnskyld. Nei, nei, jeg er ferdig. Nei, du er ikke ferdig. Jeg blir aldri ferdig, så du må avbryte meg. Jeg skulle bare si sånn, for jeg har jo, forutsigbart nok, så kan det jo handle om å drikke en sykt god kaffe på kafé med en venn, spise en kjempe ekstravagant lunch, eller bare ta et glass vin, hva som helst for å bryte opp den følelsen at alt er lange linjer. Fordi vi må huske på de lange linjene, men det kan også innehvellen føles som et sånt evighetsprosjekt, hvor man jo absolutt ikke får noe feedback underveis som man kan føle i magen, altså forandrer hverdagen. Så utrolig viktig, særlig hvis man er helt i starten av karrieren, eller har ansvar for noen som er det, å si det, feire det, invitere på noe, eller bare sende en tekstmelding og si fusøren «yes», for jeg vet hva vi fikk til nå. Fordi det føles jo også sånn gaven i å være… Jeg har fått ha så mange som har blitt ambisiøse på mine vegne, og det har ført til masse bra i min karriere. Men hvis jeg skulle fortalt historien om mitt liv basert på alt som ikke har skjedd, så hadde denne historien vært ganske mørk, fordi det at folk har ambisjoner på mine vegne, betyr jo også at uansett hva jeg har oppnådd, så har jeg hatt et apparat som skulle ønske at det hadde gått enda bedre. Og det var vanskelig i platebransjen sånn for 20 år siden. Hei, dinosaur! Og for 10 år siden, og nå. Fordi nå er det vanskeligere enn noensinne, fordi det føles ikke målbart lenger, når salg ikke er en del av… Men det er utrolig viktig, fordi det også føles som en sånn «OK, men da er noen fornøyd med meg», på en måte. Eller at man kjenner at man i hvert fall kan legge en liten stein på den verden som skal bli noe man feker på som er noe som finnes i verden. Ja, og desto viktigere er jo det at du husker på det du faktisk har, det gullet som ingen må ødelegge, og som faktisk skjer. Og om det er en liten bloggfårspørsel om et intervju, eller om det er en kjempe stor bestillingsverk, bare feire alle de små tingene som skjer, fordi nå er alt så veldig «out there», og du vet ikke miste helt synet av det. Og det tenker jeg man kan oppsøke aktivt, fordi jeg følte at etter de samarbeidene, og jeg følte at ingenting var nok å feire, at man hele tiden har følt seg litt misslykket, «men shit, jeg glemmer jo faktisk å feire det jeg har fått til». Og det at jeg lager, som du snakket om, du lagde en låt der hvor det før bare var luft, og det er jo egentlig et drag i seg selv, og det glemmer man jo litt, og så går man og føler seg udugelig, og så er det sånne små triks, som for eksempel, jeg har jo alltid hatt lyst til å spille i Sverige, fordi det er hvor pappa og tenker sånn, «Svensken er kule, hvor vanskelig kan det være å spille i Sverige?» Og det er åpenbart ganske vanskelig, for da vil få nordmenn som gjør det, og så endte det bare opp med etter mange år hvor jeg har prøvd å få noen bransjefolk jeg kjenner til, og kjenner du noen gårdann, bare fader eller noen, bare ringe Sverige. Ringe Sverige! «Hallo!» Det var plutselig 46. Jeg elsker deg! Så fikk jeg satt opp en supportturné i Sverige, og ja, det er support fra noen som jeg aldri har hørt om før, sånn en kanadisk countryband, og de var sånn, «Ja, men det passer bra, for du spiller selv!» Så jeg sa, «Ja, ok, da funker det.» Så plutselig var jeg på turné i Sverige, og det var noen nye publikere med Kumire, og de for meg, for dem var jo jeg helt ubeskrivet, det ble alt bare «Åh!» Og en trodde jeg var 26 år, og jeg ble bare så glad, og at jeg var helt i scratch, og det var så deilig å bare gi seg selv den der, «Ja, vi begynner på scratch!» Og publikum digger det, for det er sånn, i Oslo har du liksom kommet til der, hvor folk kanskje noen vet om du er, du kan spille på øya og sånn, «Ok, men hva blir det neste mål?» Det er så deilig å bare sette seg nye mål, lave mål, og så feirer du det, og så bygger du stein på stein. Og så ligger det også i at du må drive ting selv, for du kan ikke tenke at bransjen skal komme og plukke deg opp og redde deg, umindre det tilfelligvis skjer noe sånn mirakuløst, som skjedde med deg da. Så man må drifte det selv hele tiden, og da må man ha en slags selvopp, holde seg selv oppe litt. Ja, og da kommer den feiringen av de små tingene inn da. Også huske på at ingen bryr seg mer om ditt prosjekt enn du gjør selv, så man er nødt til å vanne den karrieren. Og det føler jeg nå, med tanke på det kreative, at det er sånn at du kan bare ta det som du vil, og det er sånn at du kan bare ta det som du vil, med tanke på det kreative da. Fordi låtene mine har betalt mange menneskers regninger i veldig mange år, inkludert mine, takk Gud for det. Men at det handler om også å feire den nettopp det at akkurat den skapet prosessen, og det lysende, lille, boblende, gøyende, liksom leklignende elementet av å skrive musikk, at man skal sånn værne om det for en hver pris. Og det tenker jeg er litt viktig også for sånn, særlig for de unge artister som spiller på denne her typen bransjefestivaler, at det kan føles som at å få en manager, å få en pladkontrakt, å få en agent, at det er bookingagent, at det er sånn å få det ultimate stempelet på sånn «Åh, jeg er faktisk en artist. Jeg er faktisk noe å komme med. Jeg har signert et papir. Noen tror på meg. De har et ansvar for meg.» Men det å signere bort rettighetene til et kreativt arbeid før man helt vet hva det er selv, det kan også være utrolig skummelt og veldig sårbart. For eksempel å signere en kontrakt om et soloalbum, eller et debutalbum som ikke eksisterer enda. For det finnes en ganske stor sjanse for at de som signerer med deg, tror du skal lage den platen det du tenker du skal lage selv. Eller så trenger du et år til på å finne ut hva den platen skal være. Sånn, å ha troen på, og vissheten om at «Jeg er en artist. Jeg trenger ikke at noen skal sette den der godkjent stempelet på meg for å si at jeg er det, eller fortjener det. Det er noe du har, og det er noe du lager.» Det er så viktig. Ja. Jeg kan jo bare kjapt si at den bylarmhistorien min, min første bylarmhistorie som jeg ikke sa i stad, det var jo at jeg og mitt band den gangen, vi var fem jenter som hadde bare startet vårt eget band på videregående. Vi ble ikke boka til bylarm. Vi søkte og fikk avslag. Og så
– Jeg elsker denne historien!
– Men så kom Øyafestivalen og var sånn «Vi skal ha en sånn Øyapresenterer konsert. Kan dere spille der?» «Ah, ok, kult, da gjør vi!» Var det grafen, og så var det sånn «Lydverket spenderer.» «Kan dere lage en sånn liten video inni en grønnsaks…» «Ja, ja, det gjør vi!» Så vi plutselig tog gigs, og så var det 1.30 eller noe, og så da kom bylarm løpende. «Ja, vi har funnet plass til dere på programmet likevel.» «Åh, så har vi lyst til å si ‘fuck you’!» «Det gjør vi ikke!» Men vi gjorde det da, så vi endte opp med å spille fem konserter på bylarm. Det var en av de fleste konserterne av alle. Bylarm
– Var det stressende i det hele tatt, eller? Sykt stress, for da var det bylarm i februar eller noe sånt før, på vinteren. Og da var det slaps i gatene. Vi hadde ampene våre på trallet, som de pensjonister har, trallet som de går og handler med. Så vi tatte den baggen, og så drastet vi den ampen på den trallet nedover Brosteinsgaten. For det var noe oppe på denne super scene. Det var Karl Johan, og borte på Torgata i snø og slaps. Men det var ikke fint til slutt, da. Men jeg har ikke sånn sett noen god erfaring fra byglarm. Men så spilte jeg der med soloprosjektet mitt første gang, det var jo 2013 eller noe. Og da var det sånn, nå skal jeg ta revansj. For nå har jeg boket et program over med Brask og Bram med eget band og nye låter og sånt. Og da husker jeg at jeg vokna med at stemmen var helt borte. Og så var det sånn, faen hva gjør jeg nå? Så måtte jeg ringe til en som heter Rockelegen og få noe til med medisin. Og få kortison, faktisk. Som jeg hadde skjønt var sånn som «Jeg er med i forsvaret ditt, middeltjener.» Og da fikk jeg stemme tilbake. Så spilte jeg og drakk litt Jäger, det er også veldig godt tips. Hvis man bare må. Men det var heller ingen i salen, det var ikke den ene tyskeren som boka meg. Jeg fikk ikke noe bransje. Det var bare sånn, kul konsert.
–  Han var en eller annen.
–  Jeg håper at det blir en mer vellykket bylarm for alle dere. Kanskje dere har oppdaget noe gull allerede.
–  Ja. Vi rekker dette til.
–  Ja, vi har to minutter igjen.
–  Vi er så gode.
–  Det er også en del av en podcast, kan vi jo nevne. Jeg vet ikke om alle har fått med seg det. Men Gramart lanserer jo nå Artistpodden. Så det blir sikkert masse gode episoder med mye prat fra og med artister fremover.
–  Og jeg ser jo for meg at arbeidet til Gramart skal handle enda mer om omsorg. Omsorgsarbeidet for artister og kreative fremover. Jeg valgte inn i styret i Gramart. Veldig stolt av det. Gleder meg til det arbeidet. Og kommer kanskje tilbake på den også på et tidspunkt. Så det, ja. Kan vi få en applaus for Thea? Takk. (Applaus)
–  Der var vi gode.
–  Veldig. Kan vi ta en applaus for Marit også? (Applaus) Tusen takk.