På årets Trondheim Calling inviterte vi Bo Milli til liveinnspilling av Artistpodden. Hun er en av de mest spennende nye artistene i landets indieflora. Med fengende tekster om hvordan det er å være tjue, om den nært forestående klimakollapsen og om hvordan det er å snuble gjennom hverdagen, har hun spilt på blant annet Øyafestivalen, by:Larm og Trondheim Calling.

Bo Milli intervjues av journalist Jonas Skybakmoen. Han er også vokalist og gitarist i rock/punk-bandet Johndoe og er i ferd med å gi ut singel sammen med sitt nye prosjekt Birkeland.

Som dere får høre er Bo Milli bevisst på kontrakter og avtaler, selv om hun helst utsetter det administrative så lenge som mulig. Trenger du hjelp med kontrakter eller karrieren for øvrig? ⁠Ta kontakt med oss⁠, så hjelper vi deg.

Hør på Spotify | Apple Podcasts

Transkripsjon av samtalen

Denne transkriberingen er gjort med VGs verktøy JOJO. Den har ikke gjort en voldsomt god jobb med å skille de to på scena, men vi håper teksten er brukbar til å kunne søke opp temaer fra podcasten.

Det er altså Artistpodden som presenteres av Gramart, som vi har hørt. Jeg heter Jonas Sjubakmoen. Jeg er musiker og journalist, og i dag programleder. Dagens gjest er beskrevet som en av de mest spennende artistene på den norske indie-himmelen. Helt i T-sjiktet av norske up and coming-artister. Vi skal snakke om musikk, men også business. Gi en applaus til Emilie Østerbø og Bomilli. Tusen takk. Turen til Trondheim gikk greit, eller? Du fløy midt i en orkan. Ja, det gikk fint. Det var litt turbulens, men piloten imponerte. Jeg vil begynne med det som er helt grunnleggende. Hvorfor du begynte å spille gitar? Hvorfor du begynte å lage sanger? Hva var det som fascinerte deg i starten? Altså … Alle får vel et eller annet forhold til musikk i barndommen. Jeg var heldig å ha foreldre som hørte mye på musikk. Og det var en gitar i hus, så jeg hadde bare vært bortpå det. Men så var det det at søstera mi begynte å spille gitar da hun begynte på ungdomsskolen. Hun var fire år eldre enn meg, så da var jeg åtte-ni. Og så ville jeg selvfølgelig være sånn som Natja, så da begynte jeg å spille gitar. Og så, egentlig litt parallelt med å lære meg å spille, så begynte jeg å skrive av seg sjøl, egentlig. Med en gang, liksom? Ja. Det falt litt inn i hverandre. Jeg og bestevenninna mi Malene pleide å skrive låter sammen. Det var mye tårer og skog og hav og sånn. Men ja, så fortsatte jeg. Og så kom du sammen med venner som også drev med musikk, og så utvikla musikkinteressen … Ja, altså, igjen så føler jeg at sånn … Mye mer enn at det har vært en kanskje mer intern motor på meg enn mange andre, så er det bare det at det var så tilgjengelig. Og at de eksterne tingene kunne ha vel så mye å si. OK, søstera mi begynte å spille gitar. Det var en gitar i huset. Foreldrene mine likte musikk. Det var den første tingen. Og da jeg hadde begynt å skrive låter, så … Søstera mi var aktiv i musikkmiljøet på Karmøy. Det var et musikkmiljøy på Karmøy. . Søstera mi sa sånn: «Du skriver jo låter. Du burde spille der.» Så var jeg sånn gordean, og så sa jeg ja, og så feiga jeg ut. Men neste år var jeg med, og da så jeg masse kule lokale band som gjorde kule ting, og så møter man folk. Så på en måte at de … Det føles veldig tilfeldig at det rammeverket var på plass. Som gjorde at … Ja, jeg har jo en intern interesse og kanskje noen egenskaper, men vel så mye så er det bare det at sånn … Det var der. Så da kunne jeg delta på en eller annen måte. Så du noen gang for deg på et sånt tidlig stadium at musikken kunne bli en jobb? At det kunne bli det du skulle drive med i livet? Nei. Jeg tror det er fremdeles ganske fjernt, egentlig. Men nei, jeg tror man … Det jeg drømte om eller håpet om, var kanskje alltid den neste tingen. Å ja, å få headliner «sommerrock» på Torrestad kulturhus. Eller, ja. Så det var aldri en sånn veldig klar idé om at det skulle være noe eller gikk an, kanskje. Men du hadde en drive om å få til noe? Om å nå ut med musikken din? Du ville ha en spillejobb som var litt bedre enn den forrige, liksom? Ja, i forbindelse av det syns jeg det var så gøy å spille. Og så gøy å øve. Samarbeide med andre musikere. Men jeg skal være ærlig på det. Det har aldri vært … Eller det har kanskje vært en litt svakere del av det at folk skal høre det. Så kanskje det er en vanligere følelse enn man hører. Men det var mer det at jeg hadde lyst til å være med de andre folkene i musikkmiljøet. Eller få anerkjennelse på en eller annen måte. Bekreftelse og anerkjennelse føles jo alltid godt. Man kan få litt blod på tann. Men så tror jeg jo det er noe man prøver å tøyle litt, da. For det er ikke sikkert det alltid er den mest nyttige driven, kanskje. Men fra utgangspunktet så hadde jeg ikke noe veldig behov for at folk skulle høre det. Men det var alltid veldig gøy å spille. Og selvfølgelig: Jævlig fett å få spille Øya, liksom. Og det hadde jeg jo veldig lyst til. Og så var det veldig gøy. Når skjønte du liksom at folk syntes også at det var gøy å høre på? At folk var interessert i det du gjorde? Godt spørsmål. Jeg fikk … jeg tok vel bare folk sitt ord for det. Da jeg først begynte, så gikk jeg på ungdomsskolen. Musikkmiljøet på den tida var jo veldig drevet av ildsjelen Per Steinar Lie. Og jeg tror en stor del for at Markus sitter her, vi var begge i den gjengen. Grunnen til at det ble så mange av oss, og mange har holdt på lenge, var at han var bare jævlig god på å si sånn: Græla bra, det er jævlig fett. Det var veldig viktig, men jeg vet ikke hvor mye jeg la i det nødvendigvis. For jeg merker jo det at det var sånn: Jævlig bra, Emilie. Græla bra, det er jo han. Superfett. Fengende spetakkel, dere er knallgode. Så jeg tror kanskje da jeg begynte å føle at det lå noe der, da man fikk mer muligheter, eller Per Steinar fikk meg inn på eventmarkedet i Haugesund … Da var det sånn: Å ja, for 3000 spenn. For å være kulturelt innslag for Haugaland Kraft. Da har man jo fått en sånn … Da begynte jeg å tro på at det var verdt noe. Ja, da skjønte du kanskje litt at her går det … Her går det også an å få til noe, liksom. Ja. Når ble du på en måte klar over at musikerlivet ikke bare handler om å skrive sanger og … Ha det gøy i øvingslokale og sånn, men at musikerlivet kanskje også har en formell, litt kjedelig forretningsside? Jeg tror … Det går kanskje litt parallelt med å innse at livet har mye av de greiene. Altså, det kom litt etter folkehøyskolen, fordi man er et barn, og så har man ikke så mye av de tingene. Folkehøyskole er jo litt sånn barnehage for voksne, og det er ikke så mye av de greiene. Og så er man ferdig der, og så er man blitt 19-20. Og så innser man at … hvor mye penger man trenger, og hvor mye tid det tar å tjene de pengene. Og ja, altså på den tida da så begynte jeg å … Holde på med musikk, få større muligheter, være involvert med flere folk. Booking, management, som var veldig kult, og det er folk jeg stoler på og stolte på, har hatt en veldig fin opplevelse med det. Men på den alderen og på den tida innså jeg at ok, da må man svare på mail. Selv om jeg fremdeles er dårlig på det. Hvis man får en kul gig, så må man promotere den. Som jeg fremdeles har mye jobb å gå på. Men det er liksom … Men det er altså da … Med en gang det begynte å skje kulere ting, så krever jo det òg mer. Og så må det jo sies at jeg antar det, det gjelder vel for alle jobber. Så da er det vel kanskje en sånn vurdering av sånn … Alle jobber har en oppside, en nedside, ting som er mer gøy, hva som er mindre gøy. Det blir et kompromiss uansett, da. Men det var vel egentlig med en gang jeg begynte å jobbe på et mer profesjonelt nivå, så så var det jo ikke … Det var ikke bare jeg som gjorde det jeg ville, for det er jo andre folk som hjelper. Men òg da … Det legger jo et visst ansvar på deg som artist òg. Du kjenner på et press utafra òg, på en måte? Som å levere på de tingene som kanskje ikke er så artige som du gjør. Ja, men presset er litt sånn negativt lada. Jeg tenker vel mer på det som at vi har ansvar. Nå har jeg et ansvar for å betale leia, og … Det er mye ansvar i voksenlivet. Og ja, det føler jeg absolutt, at når artistprosjektet har fått større muligheter, har blitt større, så er det et mer ansvar. Fordi folk legger tiden sin i det, fordi folk legger pengene sine i det. Og ja, det kan man vel kalle et press, men … Det er vanskelig å unngå det, med mindre man bare organisk elsker alle de tingene. Og føler ingen press for … Hvis man bare våkner opp om morgenen og sånn, tar stilling til alle de mailene, og holder fansen oppdatert … Eller, ikke at jeg har så mye fans, da, men … Med mindre man organisk elsker de delene av det, som det sikkert finnes folk som gjør i større grad enn meg, kanskje 100 %. Men med mindre man digger alle de tingene, så kommer det jo til å være At man er drevet av en ansvarsfølelse. Hvordan var det når du begynte å gjøre det bra, du fikk litt låter og lister på radio, du ble booka til kule festivaler … Hvordan var det å orientere seg i alt som hadde med pengestrømmer å gjøre, alt som hadde med publishingavtaler, Tono-rettigheter … En masse byråkrati som følger med. Ja. Min taktikk var å prokastinere, og det anbefales ikke. For jeg kom i kontakt med alt det, og så hadde jeg null kontroll. Og her er vi to år senere, på en måte. Det fordeles veldig lite kontroll. Føler du at du har lite kontroll enda, liksom? Ja, jeg føler at jeg hater å tenke på penger. Og at jeg i så stor grad som mulig har latt være å gjøre det. Og så går det jo rundt på … Nei, se, nå blir jeg stressa. Ja, og jeg tror … Blant min krets er det ikke så veldig uvanlig blant musikere og artister at det ikke nødvendigvis er en sterkeste side. Så ja, det var absolutt en sånn underlig ting. Og så er det jo folk i apparatet som har mer kontroll på de tingene. Så en annen taktikk har kanskje bare vært å være litt sånn: Ja, jeg stoler på at det … Og så er jo sånn, jeg vet jeg jobber med bra folk, så det går jo fint, det. Men jeg vet jo at det ikke er nødvendigvis sånn … Ikke ta inspirasjon fra det. Men nå er jeg jo i en posisjon hvor jeg begynner å ta det … Jeg har veldig lyst til å sette meg inn og ta det alvorlig. Selv når jeg spiller med mine beste venner, og når det er penger involvert. Og man jobber med sine bestevenner. Så tror jeg det er stor risiko å ikke ha et veldig bevisst forhold til det og snakke mye om det. Så nå er jeg veldig i en prosess av å prøve å få kontroll. Men det hadde sikkert vært lurt å gjøre det for to år siden. Men du spiller med dine beste venner, si. Det er kompisene dine som utgjør bandet ditt. Og så har du sikkert hørt historier om band som begynner å krangle. Som blir uenige om rettigheter, eller hvem som skal ha pengene, osv. Masse sånne fallgruver. Har du grubla mye på det? Hvordan dere skal løse det? Ja, man hører historier om sånt. Og når jeg har blitt mer kjent med bransjen, så skjønner jeg hvordan det kan skje med de beste intensjoner for alle sider. Fordi det er ingen grunn for, hvis man er 18 år og spiller … Og spiller i band på Karmøy … Så det er ingen grunn til å snakke om det. Og så er det sånn … OK, kanskje man registrerer noe på Tono eller Gramo eller får tilbud om en platekontrakt eller tilbud om et eller annet, og så er det jo bare sånn … Det er dritfett, og da har man heller ingen … Man har liksom ingen grunn til egentlig å vite hva det betyr. Og man har òg liksom lite … å klare å tolke det. Og så plutselig, når pengene kommer, og særlig hvis … Jeg kan se for meg … Hvis det er … Særlig hvis det kommer mye penger, så plutselig vet man jo hva det betyr. Og best case scenario er jo at man på en måte ser på det og er sånn: Å ja, det var det det betydde. Vi er alle enige om hvordan det burde se ut. Vi omorganiserer, vi fikser det. Worst case er jo sånn … Jeg er ikke med på det, men jeg syns det virker veldig rettferdig. Jeg tar jo det veldig alvorlig. At det vil jeg ikke at skal skje. Og at … bare å være bevisst på ens rolle … OK, som artist, da. Teknisk sett så er jeg vel egen arbeidsgiver. Jeg ansetter managementet mitt. Jeg ansetter booking, men har en avtale. Musikerne mine får penger, det er frilans. Er jeg sjefen? Og da snakker jeg ikke om min egen sjef, men i forhold til … Hva forventer man av en sjef? Hva forventer man av en arbeidstaker? Det er mye incentiver til bare … Nei, vi er bare en god gjeng musikere. Vi er bare folk som elsker musikk. På tvers av hele bransjen. Men da tror jeg det finnes fallgruver og òg skalkeskjul for bare … OK, men ikke snakk om hvor pengene kommer fra, hvor pengene ender opp. Så jeg har grubla mye på det. Gramart er jo en av de organisasjonene som anbefaler å skrive en sånn bandkontrakt. Der man på forhånd klargjør hvem det er som har rettighetene, og hvilket ansvar de har. Noe du har vurdert, eller? Vi har gjort det på et litt lavt nivå, det er ikke siden nå. Men vi snakker mye om det. Og så er det sånn at ok, jeg finner de beste løsningene for å være en pågående prosess, men det høres lurt ut. Kanskje vi skal gjøre det? Jeg har aldri gjort det med noen av mine band, men jeg har tenkt mange ganger at det hørtes lurt ut. Har det gått bra? Ja, det har stort sett gått bra. Men det har vært ganger da man har liksom støta litt mot hverandre, liksom. Skulle også hatt en kontrakt som man var enige om. Tror det er greit. Ja, da klargjør man jo på en måte hva som er den nåværende situasjonen, og hvor er man uenig? Så har man iallfall samme startpunkt for å ha den samtalen. Du nevnte allerede at du har et apparat nå. Nå har du et management i Made. Hva var det som gjorde at du hadde lyst til å jobbe med dem? Jeg hadde to managere, en av dem er Odd Martin. Vi har kjent hverandre et par år på det tidspunktet, for han er fra Karmøy og kjenner Per Steiner. Og Per Steinar var sånn: Odd Martin! Kan ikke Emilie få komme opp til deg til Bergen? Og være litt i studio? Og Odd Martin var sånn: Ja. Jeg var 15 år gammel. Jeg hadde med meg mamma. Ikke i studio, men hun var med opp til Bergen. Bodde på Airbnb. Jeg ante jo ikke hva det betydde å være i studio. Jeg hadde hørt om en session. Så var det egentlig bare sånn … Hørte musikk og drakk kaffe. Jeg spilte litt på én låt, liksom, men et par dager. Og så var det ikke noe mer, men vi holdt kontakten. Et par år senere hadde jeg sluppet en låt med en artist som het Lokoi. Han hadde management i Made. Og så … ja, litt mye om og men, da. Men det var en mye enklere avgjørelse når jeg hadde mye respekt for Martin og stolte på ham, på en måte. Og da … Fra han anbefalte deg på en måte det? Ja. Han spurte om jeg hadde lyst til å inngå et samarbeid. Og så hadde vi jo møter og så på avtaler og sånn. Og så hadde jeg lyst til det. Hvor vanskelig var det å forstå de avtalene? Jeg sier ikke at det er noe galt med kontrakten din med May, det vet jeg ingenting om, men var det vanskelig å få et sånt dokument i fanget og skulle sette seg inn i det? Og lese det, ikke minst? Det er et veldig tydelig dokument. Så det er ikke vanskelig å forstå på den måten. Jeg hadde jo ingen … OK, men å vite hva det betyr når man ikke har vært borti noen deler av det … Det var jo bare sånn … Ja, det er sikkert så greit. Det høres bra ut, ja. Fordi … OK, jeg hadde jo ingen … Jeg hadde ikke vært i kontakt med bransjen. Jeg visste ikke hvordan det føltes på kroppen, de tingene det snakkes om. Så på den måten så … Så har jeg jo … Jeg ringte jo Tor Arne, som jeg kjente, han spilte i Slutface da, gitaristen. Fordi han hadde vært og hatt foredrag på Karmøy, igjen på Torvestad kulturhus, om fiken og sånn, og han hadde vært veldig åpen om at det var bare å ta kontakt og sånn. Som jeg snakket på telefonen, og han så kontrakten, og så … Jeg har jo tenkt litt på det at sånn … Hvis jeg hadde vært en person som aldri hadde hatt et musikkmiljø, men likevel hadde endt opp med å skrive låter og legge det ut på TikTok, eller et eller annet, og så plutselig får man tilbud, eller noe blir stort, om man ikke har noe av det nettverket å støtte seg på på det tidspunktet, så må det bare være enda vanskeligere å prøve å ta stilling til en kontrakt eller bransjen i sin helhet, på en måte. For du gikk på en måte til … Du gikk ikke til en organisasjon, du gikk ikke til Gramart eller Creo…. Du gikk til noen som var i ditt utvida nettverk og fikk hjelp av dem? Så det var jo en trygghet i det òg. Signerte du noen gang den kontrakten? Nei. Jeg gjorde vel ikke det. Eller, ja … Jeg gjorde hva … Jo, nei. Jeg tror jeg aldri signerte den offisielt. Du sa til meg på telefonen at du kanskje aldri signerte du var litt usikker på det, men at dette også handler like mye om tillit som om juss for deg. At du hadde tillit til dem du jobba med. Du jobber med folk som du stoler på. Ja. Det er det det kommer tilbake til. Men det er jo likevel … Man har jo den kontrakten på plass for å klargjøre ting. Og for å … Jeg vil si … Det er jo det som er tristere. OK, det er et sikkerhetsnettverk hvis den tilliten viser seg å være feilplassert. Men er det tillit, på en måte? Men absolutt, jeg … Vi har jo forholdt oss til den kontrakten. Men da hadde man ingen bindingstid. Fordi man stoler på at man gjør det på en ordentlig måte. Vi har tatt opp den samtalen igjen nå, i begynnelsen av året. Så nå er det jo egentlig … Nå skal jeg jo signere den. Men du ser også at ting blir ordentlig gjort? Du følger jo med på … Ja. Jeg får månedlige rapporter for alle tingene. Ser du resultater på andre måter da? Hva får du ut av det? Ja, veldig mye. Altså … Jeg vil jo si at de fleste konsertene jeg har fått gjort, Mange av de kule tingene har skjedd pga. bygging og management. Fordi det kjenner mye flinke folk og er flinke gode i jobben sin og har troen på det jeg gjør, og selger det inn. Det har gjerne skjedd gjennom kontakter som jeg ikke kjenner. På et grunnleggende plan er det vel egentlig det som resten av bransjen skal gjøre for en artist, er jo det at de kjenner hverandre. De kjenner hverandre, du kjenner ikke dem. Og de har tillit til hverandre. Setter sitt rykte på deg. Så jeg har fått masse ut av det. Du har spilt på Trondheim Calling tidligere også, og Bylar. Når du spiller på bransjefestivaler, hvor opptatt er du av det som ikke handler om musikken? Du spiller jo og skal gjøre en bra konsert. Er du sånn som er med på å mingle, f.eks., på «meet and greet», alle sånne bransjeting? Jeg husker … jeg møtte faktisk bookingagenten min første året jeg spilte på Trondheim Calling. Det var 20… 2020. Gjennom folkehøgskolen min. Vi møttes på en sånn «meet and greet», og så skulle vi ha fem minutter sammen. Men heldigvis møtte vi hverandre sist. Så vi prata en time, og så endte vi opp med å jobbe sammen. Og da var jeg jo mingla og var med på arrangementer og var veldig nysgjerrig. Jeg var med på mye konferanser og sånn. Når jeg spilte bylarm, så hadde jeg management, hadde booking, og var veldig nervøs. Så da var det mer sånn … Hei, skal vi spille? Spille. Hei, spilte … To pils og så bare … Det var ikke så veldig mye bransjing på meg. Da òg så var det vel litt sånn … OK, men managerne mine kan bransje for meg? Litt. Det kan skje. Men jeg syns jo det er alltid en av de gøyere tingene. Trondheim Calling syns jeg er en veldig kul festival. Å henge med muskre jeg kjenner i Trondheim, eller folk jeg har møtt før i bransjen i Trondheim, og drikke pils og hilse på folk de kjenner. Det er jo en del av bransjing og en del av nettverking. Men det er jo bare den delen jeg syns er gøy, og bare fordi man egentlig vil ha en samtale. Så den delen gjør jeg gjerne, men jeg føler ikke jeg er så veldig mye ute og … Jeg er ikke så veldig mye på jakt etter ting nå, kanskje. Føler du på en måte at den sida av det å være musiker er noe som tar krefter og energi bort fra det du egentlig har lyst til å gjøre? Altså det å skrive sanger og stå på scenen? Nei, jeg mener når man snakker om sånn en jobb har oppsider og nedsider … Jeg har alltid tenkt sånn: Spille live, skrive musikk, drikke pils med hyggelige folk. Oppsider, på en måte. Og det syns jeg fremdeles. Så selve den delen av bransjen, det syns jeg egentlig bare er hyggelig. Men nedsida, hva er nedsida? Altså … For meg er det vel … Jeg syns det er vanskelig å selge … Altså sånn … Å promotere musikken, eller promotere ting, eller sånn. I sosiale medier, liksom? Ja. Og så er det jo sånn, jeg kan ikke gjøre en større deal enn det er, da. Men det kan gjerne føles ut som noe viktig som jeg feiler på. Og det kan også være vanskelig, at sånn … Altså krav … Altså det å putte krav på noe som er en lidenskap, eller ikke. Ikke engang lidenskap, noe bare man liker å gjøre. Trenger ikke være en så veldig stor ting. Åpenbart så liker jeg å lage musikk, for jeg har gjort det i mange år. Og det å pusse krav på det … er i seg sjøl noe som er … ja, på én måte, en del sider. Og så må man jo da vurdere det opp imot. OK, men da har jeg mer tid til å gjøre det. Kontra hvis jeg ikke gjør det til en jobb, så er jeg utslitt etter å ha hatt den andre jobben min, og jeg har ikke tid til å gjøre den musikktingen. Så jeg har jo gjort en vurdering. Men for meg så er det en ting som jeg alltid … eller prøver å finne ut av i bok. For det er sånn, OK, på hvilken måte endrer det den kreative prosessen, og hvordan man lager musikk og forholder seg til musikk, at man har … OK, én ting er liksom mer offisielle krav. Jeg jobber bare med folk som er veldig fleksible. Men òg den at man vet at folk skal høre det på en eller annen måte. Eller: Å ja, folk syns dette om den tingen, men hva hvis jeg gjør …? Og prøve å være bevisst på hvor det kommer fra, på hvilken måte det endrer det. Passe på at det ikke endrer hva man naturlig har lyst til å lage. For du har jo lyst til at musikken din skal bli hørt. Det er jo en viktig del av det å skrive en sang. Den skal jo kommunisere med noen. Det har vært en veldig befriende tanke. Heller enn å tenke at den kreative prosessen slutter når låten er ferdig, og tenke at den kreative prosessen er ferdig når låten er ute, eller man deler den, på en måte, for da er det bare … Og det er jo en del av en større ting som er sånn … OK, man jobber, og man jobber med andre kanskje, og man produserer, og man slipper. Og så igjen, på en måte. Og at det å holde igjen på ting kan også være en sånn blokkering. Bare for å ha litt lavere skuldre. Altså, det å slippe musikk trenger ikke å være sånn: Når det er perfekt, så slipper man. Når det er perfekt, så slipper man musikk. For å komme videre til neste ting, eller for å fullføre denne tingen, så skal det ut. Det har vært litt nyttig for meg. Ja, du må sette punktum et eller annet sted for å gå videre. Men har du en manager på telefonen som maser om at du må oppdatere TikTok? Nei, det har jeg ikke. Men sosiale medier er et tema i bransjen. Det kommer sikkert til å komme opp på konferanser rundt omkring. På hvilken måte, tenker du? At det er … Altså, før så var det på en måte … Mediene valgte ut hva de hadde lyst til å putte foran folk. Og så var det på en måte, som artist, som apparat, så kunne man henvende seg til mediene og være sånn … Putte denne personen i magasinet ditt, eller på reklamen din, eller hva enn. Og så var det på en måte via der som skjedde det. Nå har man … Folk bruker så mye tips sosiale med Internett, inkludert meg, sånn antall timer. Så det er hovedplattformen ting skjer på, hovedmediet, er det. Du redigerer sjøl, på en måte? Ja, og ikke bare det. Men sånn … Og nå kan du gjøre det sjøl. Du kan velge at du skal se dette. Og ja, så trenger du hjelp av algoritmen alt mulig, men da føler jeg det er uunngåelig at artister … Artister og managere og alt sånn … ikke griper den sjansen eller ikke har en sånn … Altså, det er jo hoved… På en måte, man har den der helt demokratiske til sine låter, i hvert fall. Muligheten til å få ord ut. Og for å få folk til å komme på konserten eller sjekke ut musikken. Så jeg føler det er uunngåelig at det blir et tema. Og du vil bruke det, eller syns du bare at det er prakk? Du blir sikker på at du blir sikker. Du blir sikkert sikker. Du blir sikkert sikker. Og så er jeg på en måte sånn … Ja. Så ble det ikke noen TikTok-oppdatering i dag? Nei, det ble ikke det. Ja, og så … Ja, jeg syns det er vanskelig. Men jeg anerkjenner at det ikke er bransjen som er så overfladisk og teit, som syns man skal poste opp på sosiale medier. OK, hvis bransjen … Bransjen er det at vi skal tjene penger på musikk, så er det jo åpenbart at sosiale medier kommer til å være en del av det. Fordi vi er alle på internett kjempemye nå, og alle er kjempemye på sosiale medier nå, så hvordan kan en bransje som handler om å putte deg foran folk sine øyne, ikke snu seg til å handle en del om det? Nei. På telefon så sa hun til meg … Sjøl om hun også sa det, Sjøl om du også sa at du på en måte mangla litt oversikt over alt av businessen og sånn, og syntes det var vanskelig. Men du sa også at du så … Prøvde å se musikken din og deg som artist som en slags startup? Ja, altså … Prøvd å se … Det har vel vært i en grubling, da. Jeg føler det er jo kanskje … Det er bare en … Egentlig en passende beskrivelse. At du er gründer, liksom? Men hvordan businessmodellen på et satsingsprosjekt funker, hva det mener med satsing … Når jeg var 16 år gammel på eventmarkedet i Haugesund, så var det et salg, på en måte. Jeg solgte. Nå spiller jeg tre låter jeg har skrevet sjøl. Jeg er 16 år, jeg har hvit akustisk gitar. Vær så god. Jeg betaler 3000 kroner for det. Men i mye større grad … OK, bransjen, satsingsprosjekt, så er det et investorprodukt, eller det er … Det er liksom: Invester dine penger i dette, sånn at det vokser, sånn at du får profitt. Sånn at … Som er en veldig annen ting. Og jeg føler mange av oss begynner at den karrieren i den kjøp og salg-kategorien … Og så tenker man liksom at det er det man fremdeles gjør, men på mange måter er det heller en startup. Da må jeg overbevise deg om at det er verdt å putte penger eller din tid i dette. Og det er ikke meninga å redusere bransjen til noe kynisk eller noe. Jeg bare tror at av og til … Det er bare noe jeg ikke hadde tenkt på før nylig. Med bransjen når det er bransjefestival, hva er dynamikken i det? Hvordan gjør man analyse av hva det betyr? Og det er ikke det at jeg innvendig har lyst til å se på det som en startup, men jeg føler det er det det blir. Et satsingsprosjekt er i stor grad det det er. Du skal få folk til å putte deres penger og tid og krefter inn i ditt prosjekt? Sånn at det blir større. Altså den dynamikken der, da. Men jeg sa vel det fordi jeg har grubla på det i det siste. Er det like artig å holde på med musikk nå som da du var 15 år og stå i et øvingslokale på Haugalandet? Ja. Men på mange måter var det gøyere å gå på videregående. Jeg hadde ingen leie. I stor grad, det. Altså sånn … Ja, altså musikken er fremdeles like gøy. Men jeg tror jeg alltid kommer til å være nostalgisk på et vis om å være 15 år gammel og ha ingen av det presset på noen andeler av livet og bare gjøre det jeg vil med musikken uten å ta hensyn til at jeg kunne brukt tid på det eller kunne brukt tid på det. Men musikken er fremdeles like gøy. Og så er det jo sånn for deg at det handler ikke bare om å ha det gøy heller. Du er opptatt av å formidle en mening. Du har jo tanker om verden vi lever i, en slags sosial samvittighet. Er liksom det å ha en mening viktigere enn en god melodi, liksom? Nei. Når jeg lager musikk, så vil jeg bare gjøre den låten bra. Og så ha det … For meg betyr det å putte ærlige tanker og føle seg inn i det. Og jeg er jo en meningsfull person, så det kommer til å ende opp der. Men … Du skriver om klima, f.eks.? Derfor kommer det om låter om klima. Heller enn at jeg syns jeg burde ha en låt om klima. Jeg skriver en låt om klima. Jeg vet ikke hvor … Det er viktig å ha en mening. Hvor godt medium det er å skrive en låt eller ha et artistprosjekt. Ikke at det er meningsfylt, men jeg vet ikke om det er den mest meningsfulle måten å ha mening på heller. Så for meg så er musikken ganske fritt fra det. Det er ikke det at jeg har lyst til å ha en mening i det, men … Det er bare en forlengelse av det du er opptatt av, egentlig? Ja. Jeg har drevet med litt sivil ulydighet en stund siden òg. I 2021 hadde jeg holdt på med det, og så endte det opp med en del mot og sånn. Og gjennom hele dette var jo mamma sånn: Men Emilie, kan ikke du … Du vet, det er veldig viktig at du holder på med musikk, og at du formidler disse tankene via musikk og … Og det kan godt hende. Men jeg vet ikke. På en måte føles det litt som et lett svar. Og det jeg har lyst til å gjøre, tilfeldigvis, er den rette tingen å gjøre. Jeg har bare lyst til å spørre deg helt til slutt, da, fordi … Det er jo ikke bare Trondheim Calling her i Trondheim i helga. Det er jo en stor finale, den nasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Og så så jeg at du hadde skrevet under på dette oppropet som oppfordrer til boikott av Israel. Og nå står det jo, jeg tror det er åtte norske artister på scenen i morgen her, i Trondheim Spektrum, og en av dem skal representere Norge i Eurovision-finalen. Og mange av dem er sikkert i et lite dilemma for hva de skal gjøre. Hva tenker du de bør gjøre, hvis de skal representere Norge i Malmö? Ja. Det er en massiv mulighet til å gjøre noe jævlig stort. Hvis du står der i den internasjonale finalen og går fram til mikrofonen og bare sier boikott Israel, de kommer til å skru av lyset og gjøre hele den tingen. Og jeg tror det hadde vært en veldig manufaktig, massiv ting. Sånn … Når vi sitter her nå, så skjer det et folkemord, og vi har sett på det over så lang tid nå, og jeg tror det … Hva enn vi gjør på toppen av det … Jeg tror det ødelegger noe i oss at dette får pågå så lenge, og at hvis Eurovision skal få skje, og Israel skal få, skal få komme ut med Israel-flagget sitt, og ingen skal avbryte det. Så ja, jeg tror det er en stor mulighet til å gjøre noe meningsfylt. Men jeg føler ikke det … Jeg kan si at de bør gjøre det, eller at de forventer å gjøre det. Så jeg husker vi spilte på … Hva var det det heter, Malin? Her i Trondheim? Uka. Vi fikk være ukas artist, så vi hadde mange konserter på Uka. Og det var jo supersponsa av Equinor. Massivt, liksom. Og vi snakket om det og hva vi burde. Og vi snakket om hva vi burde gjøre eller ikke gjøre. Vi mente òg å ha «stopp oljeletinga» på gitar eller noe sånt. Men vi tok de pengene, vi boikotta ikke. Jeg hadde hatt massiv respekt for den artisten hvis de velger å gjøre noe stort. Og det er en stor mulighet for å gjøre det. Men det er lett for meg å si. Det er også et dilemma. Du spiller på Byscenen i kveld. 22.30, tror jeg. Stemmer. Alle må komme dit. Tusen takk til Bo Milli, Emilie Østebø.