Aggie Peterson og Per Martinsen er to legendariske artister og musikere fra Tromsø. De har vært helt sentrale skikkelser i det elektroniske musikkmiljøet i Norge siden 80- og 90-tallet, i prosjekter som Frost, Mental Overdrive, Illumination og mye, mye mer. Martinsen er dessuten brennaktuell med sitt nye prosjekt NAEON TEARDROPS.

Aggie har relativt nylig startet syncbyrået High North Music og i samtalen toucher vi også litt innom kontrakter og rettigheter rundt sync.

Episoden ble spilt inn live på Amtmanden i Tromsø 23. oktober 2023. Samtaleleder er GramArts kommunikasjonssjef Lasse W. Fosshaug.

Hør på Spotify | Apple Podcasts

Transkripsjon av samtalen

Denne transkriberingen er gjort med VGs verktøy JOJO. Den har ikke gjort en voldsomt god jobb med å skille de tre på scena, men vi håper teksten er brukbar til å kunne søke opp temaer fra podcasten.

Hei og velkommen til alle dere på Amtmannen i Tromsø. Og til alle dere som lytter på Artistpodden. Vi er Gramart, organisasjonen for næringsdrivende artister og musikere. Og målet med denne podkasten er å spre kunnskap om hvordan du kan leve av musikken din. Og hvordan du bør forvalte verkene og rettighetene dine. Og hvem du bør kontakte hvis det er noe du lurer på innen musikkbransjen. Og det svaret er veldig kort. Det er selvfølgelig oss. Jo flere som lærer om de tinga her, jo bedre blir bransjen for alle sammen. Så til alle dere som hører på: Følg gjerne denne podkasten i spilleren din. Så får dere masse bra info, og alle andre, ikke minst. I dag har vi virkelig fått to fantastiske gjester på besøk. Dvs. vi har dratt for å besøke dem, for vi er jo i Tromsø. Kan vi få en applaus for Agi Petersson og Per Martinsen? Alltid. Alltid. Jeg tenkte å la dere introdusere dere selv. Si litt om deg sjøl, Agi. Hvem du er, hvor du kommer fra, hvor vi kanskje har hørt musikken din før. De fleste tror at jeg heter Aggi Frost, men jeg het egentlig Aggi Peterson. Jeg drev med elektronikaprosjektet Frost, og da ble det bare navnet mitt etter hvert. Jeg har gjort elektronisk musikk siden 98, kanskje? 99? Litt sånn alternativ pop, synt, poptrip, pop, popdiverse. Og hvor jeg kommer fra? Jeg kommer egentlig fra Oslo. Det er en hemmelighet. Nei, jeg kommer fra Tromsø. Driver ennå med musikk, men det kan vi jo snakke mer om etter hvert. Så jeg synger, produserer, DJ-er litt etter hvert. Så bra. Og du? Ja, altså jeg er … Satt og oppvokst i Tromsø i en start. Jeg definerer meg mest som musikkelsker, mer enn noe annet. Det begynte jeg med allerede som veldig lite barn. Og så har reisen min vært å liksom … Først elske musikk, og så tenke at kanskje det ikke fins nok musikk i verden, så jeg kan lage noe av det sjøl med både mer og mindre hell. Og så har min interesse for elektronisk musikk vært der hele tiden for at det var liksom tilfeldigvis det jeg var omringa av den utviklinga som skjedde i teknologi, samtidig som min … kjærlighet til musikk utvikla seg. Så har jeg jo laga musikk i hele mitt voksne liv, og vært mye og spilt for folk som danser på klubb, men også gjort veldig mye annet forskjellig. Og bl.a. samarbeida med hun som sitter her, og holder nå ennå på, så. Selv om det kanskje er nok musikk i verden nå, så holder jeg ennå på. Det blir aldri nok musikk i verden. Dere har jo ganske lang fartstid i bransjen, og det er litt av grunnen til at det er spennende. Men bransjen er jo i ganske grei endring, da. Det skjer jo mye absolutt hele tiden, egentlig. Kan ikke dere fortelle litt om hvordan bransjen har endra seg siden dere begynte? Skal vi snakke om bransjen før musikken? Ja, helst tilbake til steinalderen. Nei, det er klart. Vi har jo opplevd å selge fysiske produkter, bl.a. Det er jo annerledes, og vi har opplevd å bli spilt mye på radio, så det var jo viktig. Det var jo viktige inntektskilder før. Og det er jo ikke på samme måte nå. Så det har jo … Vi har også vært gjennom den der alle var livredde for at musikken skulle komme på internett og forsvinne ut i det store intet. Jeg tenker i hvert fall det jeg har lært på veien, er at ting endrer seg hele tida. Så man må alltid prøve å tenke ut litt nye løsninger enn å stå og protestere. For det kommer til å endre seg uansett. Og har også vært engasjert i både Gram, i flere av de prosessene hvor det var de endringene, som man lærte mye av. Så det er egentlig i hvert fall blitt mye mer publikumsvennlig og forbrukervennlig. Men rettighetsmessig så har vi jo virkelig kjent på det, tror jeg, alle som lager kunstnerisk innhold. Vi kommer litt tilbake til det med rettigheter litt senere. Men du sier jo at platesalg og sånn har endra seg ganske mye. Strøminntekter fremfor platesalg osv. Men nå har det kommet en del rapporter om at vinylsalget er på vei tilbake, og om man tjener mye penger på det osv. Men de tallene kommer jo ifra f.eks. Ifpy. Hvordan opplever dere at deres platesalg går nå? Altså, jeg må bare si at det deiligste med å slippe de fysiske produktene, det er å lage det. Det er jo så mye mec. Det er jo mye artigere å gi ut ting nå. Men vi gir jo begge ut vinyl. Og det går jo faktisk rundt hvis du selger den. Det er koselig at folk er opptatt av vinyl igjen, og det er en helt annen lytteopplevelse. Så jeg tror vi har mista en del fokus med at det er sånn strøm av musikk hele tida. Så i vårstua står det vinylanlegg, og så setter vi på plate. Det er bedre lyd og bedre opplevelse, og det virker som at det er som bøker. Vi liker jo også å holde en bok i hånda og lese det, selv om det har vært en digital revolusjon. Det du sa bransje og sånn, jeg har jo holdt på så lenge at jeg har jo vært i ei tid hvor plateselskaper faktisk finansierte det man drev med, og ikke Kulturrådet. Og det er jo veldig interessant. Nå er det jo litt mer sånn å komme med noe ferdig og få litt hjelp til å markedsføre det, for de fleste som jeg vet om, som jobber med noe annet enn musikk. Men jeg syns egentlig ringene slutta. Jeg begynte som en litt sånn … litt for ung til å oppleve punk på førstehånd, men i etterslepet av det, så handla det om å gjøre alt sjøl og DIY, og det handla om å ikke spørre noen om lov til å lage den musikken man ville, eller hvordan den skulle gis ut. Og så handla det om å bare bruke sine egne ressurser og krefter og mangel på ressurser til å gjøre det man ville. Og der syns jeg egentlig vi har havna tilbake igjen når mange klager på at nå må alle gjøre alt sjøl. Jeg tenker at det ikke er bare dårlig. Det er mye verktøy som fins nå som gjør at man kan være totalt uavhengig av andres meninger om hvordan musikk skal spres og, jeg hater ordet, konsumeres. Men jeg syns vi har kommet til et sted hvor det er … Så jeg er veldig fornøyd. Og så har det skjedd noe med … Før så var du helt avhengig av pressen eller noen sånne nåløyer du måtte gjennom, eller noen personer som skulle like det. Men nå har man jo også en anledning til å fortelle historiene sjøl. Så utrolig sånn frihet i det å kunne eie sine egne sosiale medier, konto eller bygge opp et eller annet sjøl og bruke masse kreativitet. Bruke masse kreativitet inn i det enn å bare ha sånn «gatekeeper». Så det er også en veldig artig endring. Som er veldig stor, egentlig, hvis vi ser 20 år tilbake, helt annerledes. En veldig stor og ganske demokratiserende endring. Nå kan jo alle legge ut musikken sin og publisere den, og drive sitt eget PR-byrå og få det ut på sosiale medier. Så er det jo veldig stor forskjell på hvem som får det til, og hvem som ikke får det til, selvfølgelig. Men føler dere, bare for å følge opp det litt, at det er en …? Det er en stor frihet i å kunne legge ut ting på Instagram selv, kjøre disse kontoene selv? Føler dere også at det kan bli litt mye når man bare har lyst til å produsere, egentlig? Helt klart begge deler. Det er egentlig veldig gøy at du kan styre med det sjøl, men jeg tror veldig mange som lager musikk, prioriterer alltid musikken først. Og da, hvis man ikke liksom har tid eller overskudd, så blir det litt nedprioritert. Også hvis du liksom skal kjøpe noen til å hjelpe deg med det, så blir det jo helt uforholdsmessig dyrt. Men alt i alt syns jeg egentlig at det er veldig befriende. Jeg har jobba litt med sånn patron og prøvd masse forskjellige ting for å snakke med folk, på en måte. Og … ja, det er masse muligheter, men det er masse arbeid man må legge i for at det skal funke. Det har også gjort at mangfoldet i både musikk og musikkpublikum har utvikla seg annerledes. Jeg vokste opp med at det fantes … Mainstream-musikk, og så fantes det alternativ musikk som var alt annet. Mens nå har du flere … Det at man kan dyrke sånne små bobler med interesse, gjør jo at også musikk som egentlig oppleves som marginal, plutselig har et publikum og et verdig liv. Verdig liv er viktig. All musikk bør ha et verdig liv, syns jeg. Dere var jo på Insomnia-festivalen i helga, og jeg hører at de yngre artistene har et verdig liv. Artistene har et litt annet forhold til sjanger, definisjoner, komposisjon, og sannsynligvis også den markedsføringsbiten som vi snakker litt om nå. Kan ikke dere prøve å si litt om hvor dere tror musikken er på vei, og hva som kommer? Du snakka særlig om hvordan unge artister i dag går bananas. Vi snakka litt i gangen tidligere i dag om det. Jeg var bare så inspirert av å være på Insomnia-festivalen, for jeg syns egentlig det er veldig gøy å bare gå inn i et rom og så lese du et navn, og jeg aner ikke hvem det er, for jeg følger ikke så godt med, men bare la seg forføre av det som er i det rommet. Enten liker man eller ikke. Og så hadde jeg tre på rad-konserter som jeg ble helt sånn: Wow, så kult. Og det som jeg syns var fellesnevneren, var jo at de artistene ikke er sånn stramme innenfor sin sjanger, det er mer sånn mash-up. De bytter tempo, lydbilde, vokal, performance, liksom bare all over the place. Og det tenker jeg er litt sånn på grunn av at de yngre generasjonene har bare hørt på alt mulig, så de bare zapper fra det ene til det andre, mens vi som er litt eldre, det var veldig identitet for å være like dette eller dette, og da ble det liksom feil å lefle med noe annet. Og det har jo liksom bare blitt ei stor, herlig suppe, og det syns jeg egentlig er kjempegøy. Det er også interessant åssen musikk for ganske mange år siden var på en måte en identitetsindikator. Det var liksom alt handla om hvilken musikk du likte, og det styrte også veldig mye annet. Og det tror jeg veldig mange unge folk opplever som veldig weird, at det skulle liksom være greia, at du definerer deg sjøl som helt andre ting, og så er musikk noe som du kan plukke og sanke der du vil. Kanskje folk hadde likt både Metallica og Genser Roses hvis de hadde kommet i dag? Eller både Nirvana og Peerl Jam, til og med. Det er i hvert fall mindre skam. Det var ekstremt mye skam i vår … Det var jo bare sånn … Guilty pleasure. Fins det noe? Guilty pleasures? Nei, vet du ikke. Det er gamle, jeg skal si. Tror man bare hører på det man liker. Jeg har hørt på Badebussen i hele sommer. Du er ung, altså? Tror jeg hadde hørt på den likevel. Det er litt av noe. Men har dere utvikla dere sånn innen sjanger også? Det blir stille. Veldig vanskelig å svare på. Man tror jo alltid at man utvikler seg veldig, og så er det kanskje bare veldig sånn mikro… Jeg vet ikke. Mikrounivers. Jeg har i hvert fall jobba med mye mer andre ting enn bare låtskriving og prøvelaget pop. Jeg har prøvd å jobbe mye mer med tekst, jeg har endra språk, jeg har jobba mer med lydbilder, installasjon … Lydbilder, installasjoner, mer abstrakt musikk. Så … jeg håper jo det. Det er jo litt av greia med å lage musikk å alltid være litt nysgjerrig og gjøre noe annet og prøve ny innfallsvinkel på ting. Ja. Ja, altså … Man har … Jeg føler at det er en sånn flow. Man bare lager noe. For meg, så det her med å utvikle seg på sjanger, det er liksom … Jeg klarer ikke å slutte å ville…. Ville høre på all ny musikk som kommer. Jeg klarer ikke å bli så nostalgisk at jeg er nødt til å bare … Bare lene meg på ting som er kjent og kjær. Men man får jo etter hvert en sånn slags ryggmarg av sin egen musikkhistorie, som alltid vil være der. Men jeg er like inspirert som Maggi på de tingene vi har hørt i helga, og … Ja, nysgjerrigheten er like stor på andres musikk. Men så er det et eller annet med at man kan jo liksom ikke rømme fra seg sjøl, så om jeg prøver å lage country, så blir det liksom noe som jeg kan lage. Så jeg tror ikke ens egen identitet som kunstner er noe man trenger å tenke så mye på, for det kommer til å komme ut uansett hvis man bare er ærlig. Du hadde en liten smørbrødliste over ting du dreiv med nå. Tenker du at du gjør flere ulike ting nå enn du gjorde da du begynte, Aggie? Ja, absolutt. Jeg begynte jo litt sånn tilfeldig å lage musikk. Jeg begynte å så … Eller, jeg satt egentlig bare hjemme og spilte piano for meg sjøl. Og hadde ikke noe særlig musikkopplæring. Gikk litt hos en jazzpianist, og så var jeg så jævlig dårlig på å øve, og så bare slutta jeg når faderen ikke klarte å få meg bort hit lenger. Og så satt jeg bare hjemme og koste meg med musikk, og så turte jeg ikke å studere det, ikke gå musikklinja eller noe. Så jeg begynte egentlig å synge melodier oppå … Torbjørn og Svein lagde sånne beats og komp-ting som jeg brukte å topplegge, heter det jo da, men jeg bare sang melodier på det. Og kunne ingenting om produksjon eller noe. Men gjennom dem og han Rune Lindbekk så fikk jeg høre masse sånn … Fantastisk musikk som jeg aldri hadde hørt før. Det jeg kunne høre her, det var jo korsang i kirka og så musikals på Kongsbakken. Og det penger meg ikke sånn veldig. Og det var det det begynte med, egentlig. Bare prøve å finne på melodier og lage noe tekst om et eller annet. Og så blir man veldig frustrert av å bare gjøre det, å høre på at alle sitter og mener og mekker og spiller. Og så begynte jeg å lære meg noen maskiner. Så jeg kunne lage demoer. Og så kom det jo datamaskin. Så jeg hadde helt til bare lyst til å lære det å kunne lage ting sjøl. Og så var det jo ikke så mye utdannelse heller i det. Det var liksom før det var lagd noe linje på … Så det var sånn lære via hverandre og venner. Og nå har jeg glemt litt spørsmålet, men … Mer om du har en lappeteppeøkonomi, snakker vi om veldig mye i dag. At det å være utøver i dag betyr at du får inntekt. Man gjør komposisjon, bestillingsverk, man gjør veldig mange ulike ting. Mens da man begynte, så kanskje man var mer sånn rocka. Vi går og rocker litt. Det var jo mer også ville lage plate og realisere det her og være artist og gi ut album. Men det syns jeg også litt, når livet har endra seg, så har man f.eks. ikke hadde lyst til å reise så mye, og heller hadde lyst til å jobbe med prosjekter som kanskje var tematisk det man var interessert i da, eller som installasjon. Jeg har til og med gjort barne-TV-musikk da jeg hadde småbarn. Jeg prøver bare å lage ting sånn der jeg er i livet. «Midtlivskrise», bare finn det der du er! Åssen musikk kommer du ut av midtlivskrisa di? Den siste plata handler om alt jeg syns er komplisert med å være voksen. Det er det mest krevende jeg syns man har havna oppi. Alt man skal fikse når man er foreldre. Og jobbe med ting, og alt man skal fikse da. «The pressure», liksom. Read over album. Ja, det blir oppfølgerne … Nei, jeg vet ikke. Men uansett så tenker jeg man har jo utgangspunkt i seg sjøl, og der man er. Ja. Og … Ja, lappeteppet … Det … Når vi flytta nordover, så syns jeg det åpna seg flere dører til å være mer lappeteppeaktig. Fordi da vi kom hit, så fikk vi mer bestillingsverk eller samarbeid med festivaler, og det var litt mer åpent på en måte. Større muligheter for å finne på ting og så komme med forslag på rare prosjekter. Det var jo også veldig endring, den byen her, da vi kom tilbake hit. Jeg føler at masse ting var i starten, og det er jo ingenting som er herligere enn det. Jeg har bestandig likt ting når de er i starten, før ting blir for … Ikke for å disse gramart og prøve å få orden på en del ting, men det er et eller annet med at når ting er gryende og litt uoversiktlig, og ingen vet helt hva de holder på med, så er det en energi i ting som jeg bestandig har brukt som kilde til det å ville lage musikk eller kunst. At man har det kaoselementet hvor ingen vet helt hva man driver med, men noe former seg ut av det, og alt formes på en slags intuisjon, impuls. Og så er vi som mennesker så veldig kjappe og vil forstå ting, og så lager vi mange systemer for å forstå det, og så skal det liksom bli en slags dogme over det hele. Så vi kom til denne byen i en tid hvor jeg føler at veldig mye var i forming. Og det var veldig spennende å komme hit og se det etter å ha vært lenge … Jeg var lenge i Oslo, så … Ja, jeg tror lappeteppe er jo interessant. For det må jo være et lappeteppe for å kunne holde interessen sin oppe i det vi driver med. Det er jo like stort mareritt, føler jeg, å skulle måtte ha den samme type musikkarriere. Kreativ karriere som om du skulle jobbe med å sitte ved et samlebånd i 50 år som jobb. Så hvis man har den der … Kunne utforske forskjellige ting, kikke inn i ting som var bortkasta tid, og så ser du ikke inn i det igjen. Men bare den følelsen av flyt og mangfold i det man holder på med, det tror jeg er min største kilde til inspirasjon. Grammart vil jo veldig gjerne ha kaos, hvis det er det dere vil ha. Glad jeg kontraktsfesta kaos. Jeg skjønte jeg ikke skulle disse det. Men det dere snakker om, er jo at det er mye samarbeid, at det er viktig å bryne seg på andre, ha dette kaoset i møte med andre musikere og utøvere og komponister. Det er jo en ting dere kommer tilbake til stadig vekk, det er med hvordan remikser har utvikla seg, hvordan remikser har vært viktig særlig for elektronikamusikken. Tidligere var remix en måte å få radiomusikken ut på dansegulvet. Kan du fortelle hvordan du har jobba sammen med andre, og hvor viktig samarbeid og utveksling av filer og stems har vært for deg, Per? Jeg tror det har vært en slags mytologi rundt denne elektronikaartisten, som i utgangspunktet hovedsakelig var mannlige artister, som satt på en haug og gjorde alt sjøl og ikke hadde noen utveksling. Når man spilte i band og spilte sammen med andre, så var det en helt annen greie. Men i hele det forløpet som har vært i det jeg har opplevd, så har man alltid samarbeida, man har alltid møttes i studio, man har alltid snakka med hverandre, spilt hverandres musikk, utveksla ting lenge før man kunne utveksle filer. Og jeg tror at uten det, og uten det inputet, som man kan gi hverandre, så blir det egentlig veldig fattig i det man gjør. Grunnen til at jeg også sa dette med hovedsakelig mannlige, for dette vil jeg gjerne at vi skal komme inn på, er at du spurte hvordan ting har endra seg. En ting som vi har opplevd, vi to, det er jo hvordan kjønnsbalansen i de forskjellige oppgavene har endra seg gjennom de årene vi har vært aktive. Når vi kom inn i det her, så var det veldig få kvinner som var produsenter som tok i de tingene som den lille gutteklubben vår holdt på med. Og jeg er jo så utrolig glad for å se på vegne av mine døtre og mine kvinnelige, fantastiske artister at ting faktisk er i endring. Det har også med samarbeid å gjøre, for det har med at folk har strukket hender til hverandre. Og ikke minst vært raus med å dele informasjon, dele det man driver med. Jeg tror det har skjedd ganske mye bra i forhold til de årene vi har vært her. Hva syns du? Jeg har lyst til å si at den elektronikakulturen har alltid hatt den her klubbgreia som en følgesvenn. Så det er mye alene i studioet, eller bare noen få som sitter i lag og nøler. Og så er det liksom ut og danse, og så spille det man har lagd. Få testa det ut. Det er en form for deling og testing og få tilbakemelding. Sånn har det også vært med utstyr eller å høre hverandres greier. Det har vært mye bytting og ordning. Vi spiller kanskje ikke i band, men vi har litt sånn utveksling. Mellom de forskjellige konstellasjonene. Så det er veldig sånn fellesskap. Og festivaler har også vært utrolig viktig når vi har vært rundt og spilt på alle de der. De små festivalene, og at man treffer hverandre og hører på hverandres ting og blir inspirert. Det er også med den remiksgreia. Enn hvis du gjorde en take på vår låt? Enn hvis vi gjorde en variant? Det er veldig forfriskende. Så artig å høre en helt annen. En låt kan bare bli sånn totalt annerledes. Så jeg syns det er en veldig fin bit av den elektronikakulturen. Det er litt det du sa om kjønnsbalanse. Du er jo mann. Du satt i studioet ditt med tetrøye og cola, som vi snakka sammen i forkant, og programmerte musikk. Og så kommer du inn, legger vokal, kanskje spille litt enklere og lage melodilinjer og sånn. Men hvordan var det for deg på det tidspunktet å komme inn i det studioet eller i det miljøet? Min første opplæring var egentlig å sitte og høre på og lære meg å lytte til musikk. Først er det å begynne med vokal og tekst. Når man sitter der lenge nok, så begynner man å lære. Man diskuterer og utveksler, så man lærer seg å høre. Da fikk jeg også behov for å prøve å … Det er vanskelig å beskrive det du tenker av et lydbilde muntlig. Så du får behov for å lage en skisse for at de andre skal forstå hvor man vil. Jeg har alltid opplevd en veldig raushet. Ikke noe sånn der «vi hører ikke på deg» eller … Det har alltid vært mye dialog. Hvis jeg ville det sjøl, så er det ikke noe problem å begynne å lære seg ting. Det første jeg begynte med, var vel å klippe vokal, egentlig. Å arrangere vokal. Og så lærer man jo, og så begynner man på det neste, og så på det neste. Og så kan man spørre, og så kan man sitte i studio og ikke følge med på mobilen, men følge med på det kjedelige. Det er jo veldig mye kjedelig arbeid, så man må være veldig tålmodig og hyperfokus komme godt med. Ja. Følge med. Nei, men altså, bare hvis du har det like å ramle inn i … Zoome inn på lydbølger og sitte i tre timer. Det er litt sånn. Du må like det. Men tror du det er lettere nå å komme inn på det studioet du ramla inn på? Om det er lettere for …? Tror du det er lettere for unge kvinnelige artister i dag å ta en telefon til en produsent og si: «Jeg vil gjerne lære». Nei, det er ikke sikkert det er så lett å komme inn den døra. Men det er mye lettere å få seg en laptop og se på YouTube og få noen tutorials og lære seg noe basic. Det var det jo ikke når jeg ville lære. Men det som er problemet nå, det er jo litt sånn internett generelt. Det er bare så mye info om hvor du skal begynne. Men det er jo klart, med teknologien som har endra seg, det er jo lettere å sette i gang. Men du må jo gidde å holde på masse for at det skal bli bra. For hva var det du satt og tasta på da hun kom inn i studioet ditt? Da jeg og Aggie møttes … Vi møttes over en remix, forresten. Remix av? «Frost». Ja. Rett og slett. Nei, hva er tast… Jeg husker ikke engang om det var … Nei, det var vel en eller annen Mac på den tida. Vi var der. Ja. Nei, men altså, den reisen i musikkteknologien, den er jo liksom … Den er uendelig. Den er liksom … En ting som alltid har fascinert meg, er at når musikkteknologi flytta inn i en datamaskin … For min personlige del så ble det jo litt sånn: OK, men dette er jo en datamaskin, den kan brukes til mye mer enn å lage musikk. Så for meg så åpna det opp for at man kunne utforske andre deler av elektronisk kunst. Du lager jo visuals og videoer og ditt og datt og grafiske ting? Ja, eller man kan jo ikke la være å gjøre noe hvis det er mulig, tenker jeg. Men … Ja, men jeg har alltid vært opptatt av at man omfavner de mulighetene som er der, da. Men det du snakker om fremtid og sånn, det begynner jeg å føle med. At den derre … Skillet mellom sjangerer er nå én ting, men skillet mellom kulturer og kulturminner er noe annet. Skillet mellom sjangerer er nå én ting, men skillet mellom uttrykk syns jeg også burde begynne å oppløses. Mye av de bedre tingene jeg har sett spille eller imponere meg i det siste, er jo i grenseland mellom visuelle arbeider og musikalsk arbeid. Det er ingen grunn til at ikke ting skal begynne å henge sammen og konseptuelt. Man kan blande uttrykk så mye. Hvis ting skal endre seg fremover, Det er lite interessant å snakke om at det skal oppstå nye musikksjangre, men at det skal oppstå nye blandinger av kunstformer, hvor musikk er en av bestanddelene, så tror jeg det er der det kommer til å skje ting som kommer til å vise vei videre. Apropos det: Hvordan tror du KI kommer til å påvirke det dere driver med? I musikk? Jeg tenker at det er kjempebra hvis … Hvis kunstig intelligens kan ta seg av å lage all den kjedelige musikken. For det er jo bare tull at vi skal sitte og lage den og herme … Ja, rett og slett! Å sitte og herme til hverandre og prøve å lage noe som man lager før. Men det gir jo også en frihet til at vi mennesker kan strekke grensen og se hva vi kan få til. Noen må jo være gode til å prompe hvis det skal bli noe bra ut av det. Det må alltid være noe kreativitet puttet inn for at det skal bli bra. Jeg har foreløpig hørt på litt sånn musikk generert. Det er enda et stykke igjen, for visuelt er det ganske bra nå. Men musikkmessig er det ikke helt der ennå. Men det kommer jo til å bli det. Masse generisk musikk som bare kan smekkes ut, det er jo mye mer effektivt. Ja. Det er jo billigere, det er jo … Ja. Nok om det, men det er et utrolig interessant verktøy for å se hvordan vi kan utfordre det. Møtet mellom menneske og maskin er interessant. Kommer det noe teknologisk, så kommer det en irrasjonell jævel og finner på noe som ingen hadde tenkt på. Og så oppstår denne symbiosen mellom teknologien og det irrasjonelle mennesket. Så jeg har kjempetroa på at det her kan bli kjempegøy. Kunstig intelligens er også veldig god til å filtrere ut ting. Du trenger å finne noe i det enorme kaoset. Vi snakka litt om kuratering, at det er en viktig rolle en musikknerd kan ha, eller musikkjournalist, eller kunstkritiker, eller uansett alle felt. Men med kunstig intelligens så kan du jo også finne frem i all informasjonen. Du kan liksom filtrere ut også. Kommer jo til å være god støtte til lege, f.eks. Det blir sikkert nyttig også i kunst og musikk. Men … Utøvere kommer til å få mye bedre legehjelp fremover. Det tenker jeg blir veldig bra. Ingen artister dør av føflekkreft allerede. Noen kommer til å finne ut av tinnitus, det er ennå ikke løst. Men det er også tidsspar. Mens du sitter og endrer en låt, kan du få diagnosen stilt med en gang uten å måtte dra til studio. Det er jo kjempebra. Ingen utredning nødvendig. Jeg tror det blir mest bra. Men en ting som har endra seg mye for mindre, det er … Det som har endra seg mye for mindre, det er det her med live-utøvelse, altså konsert. Før var jeg sånn, synge, og så var jeg helt avhengig av lydtekniker sitt … Jeg sto og forklarte, «Kan du legge sånn delay der på den …?» Det ble veldig vanskelig å skulle øve og styre. Men nå kan jeg jo stå og leke med bokser på scenen, og liksom mer sånn liveprodusere og leke. Det er jo så mye artig. Så sånne utviklinger, at det bare kommer nye måter å jobbe på. Sånn som kanskje … Vi kan nå etterpå få sitte og se på Lasses skru på alle bokser og … Det står en del bokser der, men jeg ser ikke noe KI-pedal ennå. Den er rett rundt hjørnet. Nei. Tror det er et implantat-trans der. Men det her med live … Dere har jo spilt en del live. Dere har spilt en del live begge to, opp igjennom. Åssen er det å spille live nå med alle de verktøyene dere har, og hvordan opplever dere publikum? Publikum endra seg? Jeg bare kom på at … Jeg svarer ikke på spørsmålet, men jeg kom på at det som er litt trist, kanskje det er at bandstrukturen har endra seg veldig fra band, altså litt færre i bandet, og så bare tre i bandet. Sist vi sparka han, ble det bare to, og nå er det bare én vi har verdt vårt prosjekt. Nedskalert og nedskalert … Det er egentlig litt sånn hensomt og artigere, på en måte. Ikke det å tenke på før du sparker alle bandene, det var din følelse som … Ja, nå er det ingen igjen, nå er det bare meg og boks. Kanskje jeg kan få en sånn kunstig intelligens-venn som er med meg på turné? En boks som bare er vennen din, på en måte? En slags pedal? Ikke sikkert det er så sunt. Det er ikke sikkert det er så bra. Nei. Publikum, hvordan det har endra seg … Jeg som musikkfan, kommer på konserter og syns det er veldig annerledes å være på konsert nå. Folk står kanskje litt lenger bak. Jeg syns det er mer prating nå enn det var tidligere. Syns dere at det gjør det vanskeligere å spille, eller er det bare jeg som opplever det fordi jeg står bak en viks og hører alle i baren hele tiden. Bare spille høyt nok, så må du jo bare holde kjeft. Bare overleve det. Jeg bare husker da vi var og spilte i Kina og Japan, at vi syntes det var så ufattelig komisk med de her nerdige som sto med mobiltelefoner helt fremst og filma. Men det er jo helt normalt nå. Altså, det er jo litt annerledes. Nei, publikum syns jo jeg er takknemlig og hjertelig og … Mer prating, ja … Du tenker på det som musikkbransje? Ja, det er det verste. Det er der alle står og snakker. Alle er så glade for å se hverandre synge på konsertene. Nei, altså, publikum? Jeg syns jo publikum har utvikla seg med musikken. Jeg syns de er fine. Man har både blitt … Man kan ikke si noe stygt om publikum, men man har både utvida sin horisont med all den nye musikken som har kommet, og så har man gradvis også blitt plassert. Så det er en fin balanse med at man har et utrolig mye mer … Et mer kunnskapsrikt publikum å spille for mange år siden, når folk ikke var så eksponert for alle typer musikk. Men samtidig så blir man jo litt sånn … Ja, kanskje ikke kritisk, men det skal litt mer til. Så det er jo interessant å møte et publikum i dag. Man får jo virkelig sånn følelsen av at … Her skaper man, eller ikke skaper noen form for resonans i det man driver med. Hvis publikum virker at de ikke er helt med, så er det bare mitt ansvar, på en måte. Da fenger det ikke bra nok. Men det eneste jeg tenker litt om publikum, er at de kanskje ikke sjøl forstår hvor viktig del de er av totalopplevelsen. Det kan du kanskje også merke hvis man DJ-er, eller liksom at folk blir så glad hvis … Vi har hatt veldig mange artige kvelder her som bare har vært helt sånn. Folk tar helt av oss. Det ga så mye energi å være med på å lage det. Det er veldig fellesskapsarbeid. Så … Ja, veldig. Det er jo det. Det er kommunikasjon. Det er derfor det er veldig spennende å spille live. Men det er også kjempevanskelig å få det til å funke. Tror jeg skal bytte tema bitte lite grann. Du har jo starta ditt eget synkbyrå, AG. Kan ikke dere snakke litt om hvordan dere har forholdt dere til musikkrettigheter og rettighetene til deres egne verk opp igjennom? Vi har jo vært sånne DIY-folk og hatt egen label lenge, alltid. Og vært ganske opptatt av å eie ting sjøl. Men det skal jo sies at vi faktisk signa publishing bort på Frost på et tidspunkt. På en stor publisher. Men vi har hatt også opp gjennom årene synk-plasseringer og forskjellig … Vært borti mange situasjoner hvor det var veldig greit å eie alt sjøl. Så vi liker jo ganske godt å ha styr på det. Men jeg tror også det har noe med å gjøre at vi både skriver ting og komponerer det og produserer det og ikke sant, nærmest … Vi bruker å få mastring og miksing. Men vi har liksom gjort alt. Og da kanskje føles det ekstra. Og da kanskje føles det ekstra vanskelig å bare sånn … gi det vekk. Ja, det er greit å være en del av hele næringskjeden så lenge du er den eneste som også lytter på det. Det er jo en sånn gi-og-ta-greie. Det har jo et eller annet med å være i et apparat som kan spre musikken. Så man kan ikke bare sitte på sitt eget uten å gi noe som helst. Det har man jo også lært. Men så er det et eller annet med å … Å se hvor det er hensiktsmessig å holde i ting og se hvilken type samarbeid som er fruktbar og hvilken type samarbeid som bare er sånn gammel bransjetenkning. Der syns jeg det sikkert er en del å gjøre i forhold til å stå her enorme … Folk som sitter på enorme kataloger, enten det gjelder master eller publiseringsrettigheter. Så er jo det bare et kjempestort hav som noen music supervisors noen ganger hiver ut fiskestanga og får napp på én ting. Og jeg tror … Sånn som Aggie har gjort i å være smalere, mer tydelig, litt sånn butikktenkning … Jeg sa det på butikk … Jeg brukte det ordet nå. Men det er liksom … Det er kanskje smartere i det musikklandskapet vi har i dag, at man lager litt mindre konstellasjoner som er tydelige, som er litt profesjonelle, og som ikke bjeffer opp etter feil tre. At man ikke kaster vekk masse energi på å prøve å selge musikken sin til folk som overhodet aldri kunne bli identifisert i den. Jeg tror den måten å tenke på, den «target»-greia med at også med de verktøyene … Sånn som du sier, at én ting er å ha kanaler for å eksponere sin musikk som utøver, men også det her med å kunne samle informasjon fra hvem som faktisk er et interessant publikum. Det er et interessant marked for plassering av musikk. Og jeg tror den måten å tenke på er veldig riktig i dag. Det kommer litt an på hva du vil også. Hvis du vil bli popstjerne og gjøre noe stort, så er det vanskelig å sitte og eie alt selv og være vrien. Du må jo samarbeide med folk for å ekspandere. Så det er et spørsmål om hvor du vil legge deg … Hvis man befinner seg i den upopulære delen av populærmusikken … Den delen. Da kan det være … Da er alle muligheter åpne. Upopulærmusikken. Men litt av bakgrunnen med å lage syngbyrå, det var jo egentlig for små labeler og artister som ikke er på popstjernespektret, men som lager bra musikk. Og som kan være bra til film. Så har jeg lagd en klump av … ja, en kattepille. Ja, en katalog av fin musikk som kan selges inn mot film og visuelle produksjoner. Og det er det jo masse … Mer og mer etterspørsel etter, for alle lager jo innhold. Og har litt sånn fanesak at både at de som lager musikken, skal vite at den innspillinga de har lagd, den har en verdi, og at det skal betales for hvis man bruker det sammen med film. Og så ønsker jeg veldig at denne landsdelen skal på en måte, når de promoterer landsdelen, også kan bruke musikk herfra. Og så er det ikke så mye bransje her oppe, så det går kanskje ikke helt … Når ikke radaren andre steder. Men det lages veldig mye spennende. Vi sitter på Tvibit og jobber med et sånt hus midt i byen som kommunen eier, og som er musikkrybber i Tromsø. Det lages masse musikk bare på det huset. Og folk møtes lett i en liten by som dette. Så det er mye som skjer, da. Det har skjedd kjempemasse her. Det går jo i litt sånne bølger, men det er mye bra energi. Og det er ikke bare musikk, det er også scenekunst og masse sånne treffpunkter. Så ja, det må vi forvalte også. Det er det. Det er bra du tar det ansvaret. Jeg tar litt ansvar for akkurat den synkbiten der. Du sa tidligere i dag at du har en del prosjekter som er ferdig nå. At du kommer til å være litt mer fri framover, Per. Sa jeg virkelig det? Ja, du sa det. Hva skal du lage nå, hva kommer vi til å høre fra deg nå i nær fremtid? Eller ikke så nær fremtid, avhengig av hvor fort de jobber. Nei, så jeg har virkelig ikke peiling, og det er utrolig deilig. Nei, jeg har hatt mye ild i jernen, og jern i ilden, og så … Men så kom det til et punkt nå hvor det var mange ting som føltes avslutta, og så åpner jo det opp for alt mulig, masse blanke ark, så det er jo ingenting som er bedre enn det i forhold til å føle seg fri og åpen og glad i forhold til det man driver med. Per er jo sånn irriterende produktiv. Ikke noe press. Ikke noe press. Ikke noe press. Nei, altså … Man blir jo alltid å gjøre noe, så … Nei, men … Ja, det er litt åpent. Du var rett i det. Og det var nok det jeg sa. Hva med deg, Jaggi? Hva hører vi fra deg neste gang? Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt hvor jeg tar opp lyd på Svalbard. Som skal bli et bestillingsverk til april. Så det blir litt mer sånn … Eller jeg vet jo ikke hva det blir, for jeg har bare tatt opp lyd, Det blir ikke pop, liksom. Det blir noe mer abstrakt. Så lydene er ganske sånn mekaniske og jernaktige. Og så har jeg jo kjøpt meg noen bokser som jeg syns er veldig gøy, så jeg tenkte jeg skulle prøve å synge og kanskje bruke … Jeg har ei autoharpe, skal kanskje blande det. Det er planen så langt. Men først må jeg sortere lydene. Jeg må bare over den kneika. Du kan bruke «i». Kan jeg gjøre det for å sortere … Å, herregud, hva er det?! Det hadde vært helt magisk. Så jeg bare sier: Klipp … ja. Jeg sa jo PR-mye tid framover, kanskje han vil sortere klippene. Er du hypp på oppdrag? Jeg kan visst si ja her og nå. Nei, det er greit. Det kan dere ta på tomannshånd seinere. Jeg tror vi skal runde av der. Da har vi snakka litt. Tusen takk til alle som hørte på. Og tusen takk til alle dere som er i rommet. Dette er Artistpodden. Og dette var Per Martinsen og Aggie Petterson. Tusen takk. Takk.