– Kunstnere er arbeidsfolk, men vi ser at de altfor ofte får for dårlig betalt og må stå med lua i hånda. Bak ethvert arrangement, utstilling, tekst eller forestilling er det folk som henter i barnehage, betaler strømregninger og gjør sitt for å få endene til å møtes. Vi skal sikre at kunstnere får skikkelig betalt for den jobben de gjør, sier kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Nå settes det ned en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal se på kunstnere og kulturfolks rett til rimelig betaling.

Den hurtigarbeidende arbeidsgruppa skal utarbeide forslag om veiledende prinsipper for fastsettelse av rimelig betaling for kunstnerisk arbeid som produksjon, oppdrag og formidling. Prinsippene skal gjelde for statlig finansierte institusjoner og tilskuddsordninger for produksjon og formidling av kunst og kultur.

Hovedpoenget vårt i vårt innspill til denne gruppen, er at kunstnere er ikke én gruppe. Selvstendige, næringsdrivende utøvere kan ikke bindes til kollektive avtaler som i verste fall kan svekke deres forhandlingsposisjon. Vi ønsker heller å styrke musikkutøvernes forhandlingsposisjon og sikre deres rimelige andel av inntektene som genereres gjennom deres verk. Med det sagt er vi ikke nødvendigvis imot minstesatser, men bruken av disse må nyanseres og ikke være et forhåndsbestemt, fastsatt honorar i møte med oppdragsgivere, ei heller statlig finansierte oppdragsgivere. Dette kan du lese mer om i vårt innlegg under.

Last ned hele mandatet til arbeidsgruppen her.

Artistorganisasjonen GramArt er organisasjonen som representerer norske artister, musikere og studioprodusenter innen populærmusikken. Våre medlemmer er i all hovedsak selvstendig næringsdrivende og våre innspill er fundamentert i deres virkelighet.

Kunstnerisk arbeid er et begrep som ikke egner seg som sekkebetegnelse for kulturlivet i Norge. Det er enorm forskjell på en verdenskjent artist som står på scenen på Coachella den ene dagen og på en klubbscene i Oslo den andre, og en brukskunstner som selger kunst fra eget atelier. Kulturministeren har selv sagt at kunstnere er arbeidsfolk, og det stiller vi oss hundre prosent bak. Kunstnere skal ha ordentlige arbeidsforhold og trygge betingelser. Men «kunstnere» er altså ikke en ensartet gruppe. Det er stor forskjell i markedsverdien på de ulike kunstnerne, og dette skal vi ha i bakhodet når vi vurderer hvilke betingelser som skal ligge til grunn for kunstnerisk arbeid.

Vederlaget, eller den rimelige betalingen, må stå i forhold til kunstens art, utførelse og kommersielle verdi. En formelbasert utregning av det rimelige vederlaget med utgangspunkt i at «kunstnere» er én gruppe, vil kunne svekke de ulike gruppenes forhandlingsposisjon. Minstesatser innen et fagfelt kan fungere, men vi har også sett eksempler på at minstesatser oppfattes som en ren prisliste. Dette er dermed også et virkemiddel som skal brukes med varsomhet og utarbeides med spesifikke bruksområder.

GramArt er en interesseorganisasjon og forhandler ikke kollektive avtaler om vederlag. Det vi gjør er å forbedre næringsgrunnlaget til utøverne ved å legge til rette for at de skal kunne motta rimelig vederlag for jobben de gjør, enten gjennom samtaler med andre organisasjoner, oppdragsgivere eller bedrifter. Vi har utarbeidet standardkontrakter for bruk i forhandlinger, der fordeling av vederlag kan være definert, men selve vederlaget/betalingen står åpent og vil bestemmes av utøverens markedsverdi.

Ved spørsmål fra medlemmer der de opplever at vederlaget de har blitt tilbudt er for lavt, eller at de selv kvier seg for å foreslå en sum, henviser vi til Creos minstesatser. Vi understreker at dette er minstesatser og at de ikke står i veien for individuell forhandling av vederlag, noe vi oppfordrer til. I de tilfellene vi blir kontaktet av medlemmer som har blitt tilbudt disse minstesatsene, men oppfatter de som lave, sier vi det samme. Dessverre er frykten for å miste oppdrag ofte større enn ønsket om å forhandle det som oppfattes som dårlig betaling. Dette er et viktig poeng i diskusjonen rundt rigide rammebetingelser.

Avslutningsvis vil påpeke at det er bekymringsfullt at et slikt utvalg som dette ikke har representanter fra musikkfeltet, og heller ingen representanter fra det frie kunstfeltet. Vi har vondt for å tro at de «veiledende prinsippene for fastsettelse av rimelig betaling for kunstnerisk arbeid (…)» vil gjenspeile behovene til vår medlemsgruppe og ber departementet og direktoratet revurdere eller komplementere gruppens sammensetning. Hvis ikke kan vi ende opp i en uheldig situasjon med premisser som begrenser det frie feltets reelle forhandlingsmuligheter. Vi registrerer at Norsk Komponistforening deler flere av våre bekymringer i sitt innspill. I likhet med dem vil vi presisere hvor viktig det er at vår gruppe, musikkutøverne selv – gjennom deres egen organisasjon GramArt – deltar i alle samtaler der avtaler, retningslinjer eller regelverk som berører deres virke diskuteres.

Med vennlig hilsen,
Marius Øvrebø-Engemoen
daglig leder
Artistorganisasjonen GramArt